User Profile

Det e nesten nøyaktig ni år (5. oktober 2015) siden æ brukte en uhorvelig mengde penger på å backe den første kickstarter-kampanjen til Charlotte Shane, for å sjølpublisere boka Prostitute Laundry, så det e minst ni år siden æ begynte å følge ho og å følge med på ka ho skreiv.

Og det har altså vært et av de mest gledelige litterære følgesvennan i mitt liv, fordi ho skriv så bra. Det e godt tenkt, og godt beskrevet, og æ føle mæ både sett og smartere underveis. Nu tror æ mye av det handle om at vi tenke veldig likt om mye, æ gjenkjenne tanker, og også der ho har gjort ting æ aldri har vært borti (sexarbeid), så virke det ho skriv logisk.

Det finnes linje her som matche dem æ har gått og båret på i årevis, av sånt ho har skrevet før (en av mine evige favoritter e «I want what I'm about to have, and knowing I'm about to have it colors that wanting with joy», som motsatsen til det der om at man bestandig vil ha nokka nytt så fort man får det man ønska sæ), og æ glede mæ allerede til å å lese boka en gang til, men med en penn så æ kan streke under det æ vil huske.

Æ har litt lyst til å si at for mæ som har lest såpass mye av ho, føles det som en slags nyskrevet Best of, motstridanes det enn kan være, det e ikke en oppsummering av alt ho har skrevet før, men mer den finpussa versjonen, den som glir lett, og som også fungere som en introduksjon om man ikke har lest ho før.

Det handle om sexarbeid, ja, men det e på samme måten som Hamlet handle om et spøkelse, visst e det der, men det e ikke hjertet i fortellinga (tror æ, nu kommer det sikkert en litteraturviter og foreles for mæ om betydninga av spøkelset i Hamlet), og æ tror hjertet i den her boka e hjertet til Charlotte Shane, og det gjør mæ så glad å få ta del i.

Litt mer løsrevne dikt enn den helhetlige historien i Ædnan, og noen steder fungere det, andre steder ikke helt. Æ kreve ikke en sammenhengende jeg-person gjennom en hel diktsamling, men det føles litt unødvendig når æ blir sittanes og fundere på om det e det samme jeg-et som i andre dikt, eller om det her e et nytt jeg (det e en slags jeg-person som æ tenke e cirka dikteren, en som e noen samiske gudinner, og så noen flere). Det e enkeltdikt her som e nydelig, og en diktkrans æ synes fungere nærmest overraskanes godt (sjøl om det etter Ædnan ikke burde være overraskanes at Axelsson beherske langformatet). Og så e det noen lengre dikt som e delt opp på unødvendig rare (synes æ) måter, med at en «punchline» i diktet kommer på neste side, enda helheten bare e på kanskje åtte linjer (det blir litt for rupi kaur for mæ). Og så e det noen dikt som får mæ til å lure på kor bred kjennskap Axelsson egentlig har til det samiske (sånn som et liksom-feministisk dikt om at ho opponere mot patronymer ved å omtale sæ med matronym i stedet for – det e de færreste samer som hadde reagert på det, altså).

Det e en veldig pen bok, og estetikken e gjennomført (grønnfargen på innsida av omslaget for eksempel e så bra at æ vil bo i den), og æ likte den mer enn æ ikke likte den, men om æ skulle anbefale en diktsamling av ho til noen som ikke har lest nokka før, så hadde det helt klart vært Ædnan – det her e en diktsamling du kan lese etter den om du vil ha mer, æ tror ikke det fungere andre veien.

@3ivin6 Æ tror det kommer litt an på, uhjelpsomt nok. Og med forbehold om at æ e cirka en tredjedel inn i boka, så det kan hende inntrykket mitt endre sæ.

Fortsettelsen på avsnittet æ siterte e: Arthur Schopenhauer (1788-1860) hevder at det å lese er å la en annen tenke for oss, ved at vi bare kopierer forfatterens mentale prosess. Hvis det er alt vi gjør, vil vi etter hvert miste evnen til å tenke selvstendig. Schopenhauer tilføyer: «Men dette er tilfellet med svært mange lærde: De har lest seg dumme.» Nå skal det påpekes at Schopenhauer selv leste svært mye, og alltid var opptatt av å være på høyden med sin egen tids filosofi og vitenskap. Verkene hans er spekket med henvisninger til skjønnlitteratur, han var en ivrig leser av verdensreligionenes skrifter og fulgte nøye med i nyhetsbildet. Slik sett hadde han i utgangspunktet gode forutsetninger for å «lese seg dum». Schopenhauer advarte ikke mot lesning som sådan, men mot tankeløs, uselvstendig lesning. Poenger hans kan reformuleres litt mindre polemisk: Det er vel og bra å lese, men du bør ikke bare lese. Du bør også tenke. Du bør tenke selv.

Så for en som mæ, som ikke har lest Schopenhauer og har et ganske overfladisk forhold til filosofi, så synes æ det e underholdanes og akkurat lærerikt nok til at æ fortsett å lese. Men æ tror at om man har særlig til forhold til tenkeran han sitere og generell kunnskap om lærdom og uvitenhet, så e det ikke sikkert man får nokka særlig ut av lesinga? Det e liksom en grunnfagsbok om at den vise vet at han ingenting vet, så det kan hende det blir for Civitafilosofisk om man allerede e vis nok til å vite det.