User Profile

Av alle bøkern æ leste [ferdig] på lørdag va nok det her den med mest substans, og dermed også den det e vanskeligst å si nokka fornuftig om.

Det va et kort, men informativt etterord til slutt i oversettelsen, etter de tre artiklan boka består av. Den første og lengste e den tittelen kommer fra, og etterordet e bra for å forklare koffor det gjorde sånt inntrykk da det opprinnelig blei publisert. Det e mye kunsthistorie der æ ikke kjente til, kordan mangelen på «store» kvinnelige kunstnera dels skyldes at dem aldri fikk muligheten til å male akt, som va det som måtte til, for man kunne ikke bli stor når man va forvist til bare sjangermaleriet (landskap, portrett, stilleben, om æ huske rett?) – kordan de tilløpan til store kvinnelige kunstnera man har hatt ofte har vært døtre og koner fordi det har åpna en dør, men også kordan målet ikke kan være å grave fram alle tiløp til kvinnelige kunstnera som kan sies å være «stor», fordi det e et systemproblem, og dem løses aldri av fremragende enkelteksempler (velkjent problemstilling fra så mange ting, det). I den andre artikkelen skriv ho om et maleri av en amme, kordan ammen va det som måtte til for at kvinnen kunne gjøre nokka, hennes opphøyde rolle som ansatt, men likevel i jobb (og kæm amme ammens barn).

Det va mye, og æ gjorde ikke en god jobb i å lese for å huske, men det e anbefalt lesing, æ lærte masse, og vet kor æ skal vende tilbake om og når æ treng å huske ting.

Etter å ha lest ferdig åtte bøker på en dag, gikk æ på biblioteket og lånte det dummeste æ fant. Og du verden, så dumt det va!

Overlevelsesplanen e en del av Cappelen Damms nye forsøk på å være relevant for unge kvinner som vil lese booktokbøker (altså sånt som e omtalt på tiktok, for dem av dokker som bor under en stein). Æ e åpenbart ikke i den kategorien, men som et menneske som har lest såkalte romance novels i nærmere tjue år va æ nysgjerrig på kordan det så ut på norsk. Og så fortsatte æ å lese fordi æ måtte se om det tok sæ opp. Det gjorde det ikke, anna enn orgasmisk for hovedpersonen.

Det e ikke en dårlig bok, den e helt ok skrevet og alt det der, så for målgruppa e det godt mulig at den e tilfredsstillanes som bare det, men den e så full av overtenking fra hovedpersonen at det knapt e plass til et plott. Plottet e kvinne flytte til Feheim (for å overta hundepensjonatet til den avdøde tanta), møte eksen Nikolai (som det blei slutt med på dramatisk vis da dem va 18 (nu e dem 30)), besøke alle butikkan et lite tettsted i en romance-bok må ha (blomster og bakeri og bokhandel), havne i en bokklubb, har drama med Nikolai, har drama med eksen Jonas, snakke med venninna Liss, date Nikolai?, middag, drama, bursdag, drama, storslått konklusjon. Alt ispedd et hav av referanser til musikk og litteratur det e godt mulig ingen kommer til å tenke på om fem år, og overraskanes lite hunder til å være satt til et hundepensjonat.

Det e så himla omstendelig, alt sammen, og hovedkonflikten e en sånn som hadde løst sæ om folk hadde snakka sammen på et tidligere tidspunkt, og som har null praktisk betydning for nokka. Det e for lett, alt sammen, det mangle den inderligheten æ tenke at romance treng, men det e mulig at det e det her som e sjangerkravan for den typen romance æ ikke les (les: booktok romantasy monsterfucking spicy).

(for dem som driv med sånt laga æ en hel tråd på bsky underveis i lesinga: bsky.app/profile/gaski.bsky.social/post/3mlgtcxot4c2p)

I stedet for å gå på utdelinga av Havmannprisen satt æ heller på kaffebaren i etasjen under biblioteket og leste boka som vant prisen (for beste nordnorske bok utgitt i fjor). Det va ikke et dumt valg, som sådan (sjøl om æ gikk glipp av kake), og æ skjønne godt at den blei nominert (sjøl om æ ikke har lest mye nok av Noreng til å vite kor den her plassere sæ i hannes ouvre).

Æ ville nok ikke valgt den som vinner (av årets nominerte som æ har lest ville nok den æren gått til Caroline Kaspara Palonen), kanskje aller mest fordi æ synes slutten e litt svak. Oppbygginga fram dit e god, fenganes og akkurat passe skummel, men det føles som den har det samme problemet som en del andre bøker som bygge opp mot nokka mystisk og uforståelig: det finnes ikke en fornuftig måte å avslutte på, så i stedet for blir det … ikke helt tilfredsstillanes, synes æ. Men Noreng har også vært forfatter så lenge, og skrevet for et undervurdert segment i ungdomslitteraturen (les: han skriv bøker til og med tenåringsgutter kanskje kan ha glede av (ikke den her, hovedpersonen e en jente, så æ antar dem styre unna)), så det føles fortjent at han får en pris for det.

… og tre av de her bøkern på det som sannsynligvis va i underkant av en time til sammen.

Og æ likte dem! Ulempen med tegneserieromaner e at dem går så fort (og æ e i utgangspunktet dårlig på å la øyan hvile på detaljer, æ vil bare vite kordan det går), så det føles tidvis ikke som å faktisk lese, men det e jo ikke til å komme unna at når det e tegneserieromaner for barn (æ vil gjette barneskolealder, uten å ha sjekka) så går det raskt, for æ les (heldigvis, kan man vel si) raskere enn barn flest.

Dem handle om den lille vikingen Floke, som e litt som oksen Ferdinand i viking-forstand, men som ramle uti et eventyr han ikke hadde venta. Det anbefales egentlig å lese alle tre bøkern i et jafs, historien heng veldig sammen mellom de tre – det blir ikke helt cliffhanger mellom dem, men det va mest tilfredsstillanes å lese alle.

Og så va dem en overfladisk, tidvis fjollate introduksjon til norrøn mytologi, men om man e i målgruppa tror æ det fungere fint som en liten hvem hva hvor, som kan gjøre ungan interessert i å finne ut mer sånn etterhvert.

Æ like streken til Neverdahl i utgangspunktet, og den gjør sæ i nokka barnevennlig, den e enkel, men småfinurlig og gøy.

Den her, derimot, den leste æ ferdig på to dager, så her synes æ virkelig Lex Croucher kom inn i en bra skrivestim!

Æ vil nok anbefale å begynne med enten Not for the Faint of Heart eller Gwen and Art are not in Love – dem føles som bedre inngangsportaler til å avgjøre korvidt det e en forfatter du kommer til å synes e gøy, men den delen av mæ som av og til like å fullføre hele løp e veldig fornøyd med nu å ha lest alt Croucher har utgitt så langt (tror æ?). Det kommer to nye bøker i løpet av sommeren, det blir bra!

Men altså, plottet e at Amy skulle reise som guvernante til et hus i ingenmannsland, men så e ho syk, så søstra Emily drar i stedet for. Og så blir det intriger og forviklinger og en blanding av folk og kjønn som historiske nerder nok ville si ikke hadde forekommet, men som æ synes dem balansere fint i skrivinga – det føles ikke som å presse flest mulig minoriteter inn i historien, men mer det der med at minoriteter/utsatte folk finn hverandre. Det e morsomt (sjøl om æ synes humoren har falt enda mer på plass i de to tidligere nevnte bøkern), og om du e av typen som kan like historical romance, men gjerne vil ha den med en twist eller to (som i ikke-kjempestreit, ikke krimroman-twist), så anbefales den her. Og så kan du eventuelt lese de to første bøkern helt til sist, om du som mæ vil ha mer (og gjerne støtte forfattera med å kjøpe bøker), men som sagt, dem gir ikke et korrekt inntrykk av kordan det e å lese Croucher sin nyeste bok (men om man les mye kan man ane konturan av ka som kommer til å fungere når dem blir en stødigere forfatter).

Æ plukka opp den her fra lesekiosken på Solli plass, fordi æ har hatt en intensjon om å lese den uten helt å komme så langt, så da den va eneste bok av særlig interesse i kiosken tok æ det som et tegn fra oven. Og så leste æ hele i ett jafs på Kaffebrenneriet i Skovveien dagen etterpå, før æ la den tilbake så noe andre kan snuble over den etter mæ.

Æ har lest nokka Ernaux før, men æ tror bare i engelsk oversettelse, uten at det utgjorde noen stor forskjell for opplevelsen fra eller til. Æ likte den, likte kordan det va en bok som på ett vis gikk raskt å lese, men som man på den andre sida kan lese gjentatte ganger fordi teksten føltes rik og verdt å bli i. Æ hadde samme opplevelse av Água Viva av Clarice Lispector, den har æ lest to ganger, begge ganske raskt, men æ vet æ kan vende tilbake til den.

Den ytre handlinga e enkel, ikke uinteressant, men heller ikke det vesentlige. Æ fikk lyst til å lese Årene, som æ heller ikke har lest enda, men en dag. Æ tror det e mer å si, men æ e glad æ leste den, det e kanskje det vesentligste.