På mitt første kaffebarbesøk for året leste æ ved et uhell hele den her boka. Et uhell fordi den e så raskt lest at det va umulig å stoppe, uten at æ nødvendigvis hadde et ønske om å stoppe heller, som sådan. Men den e delt inn i korte segmenter, med en springende kronologi og en blanding av historien om ka som skjedde med Harris (som e vennen som begår selvmord hele boka handle om), kæm man e i et vennskap som vare lenge, psykiatri og medikamenter, og generelle observasjoner, og alt va interessant. Æ va sikker på at æ kom til å gråte, men med unntak av den aller siste sida va det ikke egentlig trist, på den måten, så æ e glad æ leste den.