Er i ein fase der eg prøver å bruke mindre tid på internett og meir tid på bøker. Testar ut eit sosialt bokmedium for første gong for å sjå om det funkar for meg.
Les alltid fleire bøker parallelt. Les bøker omatt.
Utvalet i denne samlinga består av Måneskinssmauet (1922), Brev frå ei ukjend kvinne (1922), Den …
Eg lånte denne på biblioteket for å lese Brev frå ei ukjend kvinne. No har eg lese alle dei fem novellene og eg likte fire av dei. Den første bikka for langt over i det melodramatiske til at eg greidde å la meg engasjere. Det er mykje melodrama i dei andre og, men ikkje for mykje, og eg er ein slik som likar eit snev av melodrama (eg likar t.d. opera). Brev frå ei ukjend kvinne svarte til alle forventingane og vel så det, men favoritten min var kanskje Den usynlege samlinga, ikkje berre fordi hovudpersonen er akkurat den typen karakter eg har lettast for å bli rørt av, men også fordi eg ikkje har lese så mykje fiksjon med hyperinflasjon som bakgrunn.
Antologien 'Stopp våpenkappløpet. Uten fred er alt ingenting' består av 18 artikler i tillegg til …
Eg kjem neppe til å lese denne frå A til Å, men har likt dei artiklane eg har lese så langt, og kjem nok til å bruke boka som oppslagsverk og tenkepartnar framover.
Etter seinskiftet på fabrikken tar Kasper nattbussen helt til endestoppet. Hjemme venter kona Inger og …
Mi andre Petterson-bok nokonsinne. Eg likte denne, trass i at forteljaren overlet til lesaren å inferere store delar av handlinga. Eg kjende meg att i mykje her, og eg veksla litt mellom å føle meg sett og å føle meg djupt uoriginal som person. Og det er nok heilt greitt.
Somewhere in the future, ordinary history students must travel back in time as part of …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei …
Den mest oppslukande boka eg har lese på lenge. Plottet er eigentleg ekstremt enkelt, men ein må heile tida lese vidare for å sjå om rollefigurane greier å få gjennomført det dei vil gjere når verda deira er så full av misforståingar og teknisk svikt og mangelfull kommunikasjon og uheldige slumpetreff (litt som den verkelege verda!). Historia er lenge nokså komisk og småfrustrerande, men ho tek ei veldig mørk vending etter kvart, nesten uten at ein merkar overgangen. Det tykkjer eg er godt gjort.
Boka vart publisert i 1993, og eg har sett ein del kritikk som går på korleis den delen som føregår i framtida, fungerer: At dei framleis driv med fasttelefon og at det er eit stort poeng at ingen kjem gjennom på telefonen når krisa inntreff. Eg tykte ikkje det var noko problem, men så las eg heller ikkje boka som ei framtidsskildring, men som ei skildring av ei parallell verd. Dessutan er eg gamal nok til å hugse fasttelefonar, så eg fekk eit lite element av nostalgi også.
Samstundes har boka med mange mange element som kjennest nesten skummelt forutsjåande, dei har t.d. nettopp vore gjennom ein pandemi, og dei er plaga med vaksinemotstand og konspirasjonsteoriar og EU-motstand. Religion har anten gjort eit stort comeback eller aldri forsvunne.
Ein sjarmerande detalj er at boka opererer med eit fiktivt Oxford-college innimellom alle dei reelle (Shrewsbury), som visstnok er ei helsing til Dorothy L. Sayers.
Møt Alba. Singel språkviter med fast jobb på universitetet. Bereist og belest med livet på …
Denne boka gir meg lyst til å lære islandsk. Lesinga lugga litt heile vegen fordi språket er nokså oppstylta og ikkje heilt idiomatisk, og eg er veldig nysgjerrig på korleis det er å lese henne på islandsk. Eg har høyrt at islandsk er eit vanskeleg språk å omsetje, og når det attpåtil handlar om ein språkvitar, ser eg ikkje vekk frå at språkføringa i den norske omsetjinga er heilt gjennomtenkt. (Men eg innrømmer at eg måtte svelgje hardt eit par gonger for å greie å takle valet av "bjerk" i staden for "bjørk".)
Samstundes vart eg meir og meir fascinert av korleis forteljaren, sjølv om ho fortel i første person, ikkje røper noko om sine eigne kjensler og handlingar, men berre let lesaren få vite om dei gjennom kva andre folk fortel henne eller spør henne om. Alle dei livsomveltande vala ho tek, blir avslørt i etterkant når andre …
Denne boka gir meg lyst til å lære islandsk. Lesinga lugga litt heile vegen fordi språket er nokså oppstylta og ikkje heilt idiomatisk, og eg er veldig nysgjerrig på korleis det er å lese henne på islandsk. Eg har høyrt at islandsk er eit vanskeleg språk å omsetje, og når det attpåtil handlar om ein språkvitar, ser eg ikkje vekk frå at språkføringa i den norske omsetjinga er heilt gjennomtenkt. (Men eg innrømmer at eg måtte svelgje hardt eit par gonger for å greie å takle valet av "bjerk" i staden for "bjørk".)
Samstundes vart eg meir og meir fascinert av korleis forteljaren, sjølv om ho fortel i første person, ikkje røper noko om sine eigne kjensler og handlingar, men berre let lesaren få vite om dei gjennom kva andre folk fortel henne eller spør henne om. Alle dei livsomveltande vala ho tek, blir avslørt i etterkant når andre personar konfronterer henne med dei. Eg trur aldri eg har lese ei bok som er bygd opp på same måten. Veldig moro!
Somewhere in the future, ordinary history students must travel back in time as part of …
Forstår ikkje kvifor eg ikkje har lese denne før, eg elskar jo konseptet med tidsreisande historikarar. Eg las Blackout for nokre år sidan og vart fascinert over kor mykje av boka som går med til å skildre misforståingar og uhell og teknologi som ikkje fungerer som han skal og andre ting som går gale, som eg huskar som veldig forfriskande. Har aldri heilt greidd å tru på den delen av sci-fi-litteraturen som i det store og heile berre er teknologioptimismeporno og alt fungerer som det skal. Spent på om eg vil få same kjensla av denne boka.
Tara Selter er fortsatt fanget i 18. november. Men det betyr ikke at årene ikke …
The plot thickens, som det heiter. Tara har no levd i den 18. november i til saman nesten 30 år, og så langt har ho akseptert det utan å stille spørsmål. Men no ser ho ut til å ha bestemt seg for at ho vil ut. Blir spennande å sjå kva som skjer i neste bok!
Tara har ei særeigen forteljarstemme som er mykje av grunnen til at eg har funne desse bøkene så medrivande, men som også kan bli litt monoton i lengda. Dei to første bøkene, då ho var åleine, var fulle av spørsmål. I denne siste boka, der dei er mange menneske, blir det veldig mange setningar som byrjar med "vi". Det er mange rollefigurar involvert, men ein blir ikkje særleg kjend med nokon av dei. Det er den filosofiske overbygninga som interesserer forteljaren, ikkje dei personlege relasjonane. Det er interessant korleis forteljaren gjer lange tidssprang …
The plot thickens, som det heiter. Tara har no levd i den 18. november i til saman nesten 30 år, og så langt har ho akseptert det utan å stille spørsmål. Men no ser ho ut til å ha bestemt seg for at ho vil ut. Blir spennande å sjå kva som skjer i neste bok!
Tara har ei særeigen forteljarstemme som er mykje av grunnen til at eg har funne desse bøkene så medrivande, men som også kan bli litt monoton i lengda. Dei to første bøkene, då ho var åleine, var fulle av spørsmål. I denne siste boka, der dei er mange menneske, blir det veldig mange setningar som byrjar med "vi". Det er mange rollefigurar involvert, men ein blir ikkje særleg kjend med nokon av dei. Det er den filosofiske overbygninga som interesserer forteljaren, ikkje dei personlege relasjonane. Det er interessant korleis forteljaren gjer lange tidssprang utan at noko særleg skjer, men ein får likevel kjensla av kor mykje tid som har gått. No når Tara (og dei andre som er fanga i den 18. november) tek til å bli eldre, blir det spennande å sjå korleis måten dei handterer tidsfangenskapen på, vil endre seg.
In October of 1142, a local landlord makes a present of the Potter's Field to …
Koronalektyre, gjensyn. Dette er ein av favorittane mine i Cadfael-serien, saman med One Corpse Too Many og Brother Cadfael's Penance. Etterforskinga går sakte framover via omvegar og tilbakeslag, og avsløringa er tilbørleg dramatisk.
Koronalektyre, gjensyn. Dette er ein av favorittane mine i Cadfael-serien, saman med One Corpse Too Many og Brother Cadfael's Penance. Etterforskinga går sakte framover via omvegar og tilbakeslag, og avsløringa er tilbørleg dramatisk.
«Siden september i fjor har jeg ikke gjort annet enn å vente på en mann, …
Nytt Ernaux-forsøk. Eg likte denne, det var ei god skildring av ein tilstand eg kjenner att. Om det er nok til å få meg til å lese fleire av bøkene hennar, er eg derimot usikker på.
Anton går i sinnemestringsterapi. Ikke fordi han vil, men fordi han må, hvis delt omsorg …
Denne likte eg. Har ikkje lese Flatland før, men trur nok eg må lese fleire av henne. Eg likte skrivemåten, humoren, dei psykologiske observasjonane og den allvitande forteljarstemma som vender seg direkte til lesaren over hovudet på rollefigurane. Korpssettinga var ikkje så framtredande som eg hadde trudd (og håpa). Det fungerer fint som ramme, men kunne ha vore bytt ut med ein kva som helst annan organisasjon utan at det hadde fått noko å seie for historia.
"Forbruk i september" er historien om Espen og Emilie. Han er litteraturkritiker i en ukeavis, …
Dette var skivebom for min del, eg greier ikkje å tru på personane, relasjonen mellom dei eller utviklinga i romanen. Eg forstår ikkje kva forfattaren har på hjartet, og eg blir sterkt i tvil om ho veit det sjølv. Likevel var det verd å lese dei 140 sidene på grunn av denne setninga, som dukkar opp på side 102:
"Har du muligheten til å karamellisere noe, gjør det uten å nøle."
Den skal eg ta med meg vidare i livet!
Dette var skivebom for min del, eg greier ikkje å tru på personane, relasjonen mellom dei eller utviklinga i romanen. Eg forstår ikkje kva forfattaren har på hjartet, og eg blir sterkt i tvil om ho veit det sjølv. Likevel var det verd å lese dei 140 sidene på grunn av denne setninga, som dukkar opp på side 102:
"Har du muligheten til å karamellisere noe, gjør det uten å nøle."
Det meste er tenkt, sagt og gjort, menneskene er både gode og onde, mange er …
Eg vart merksam på denne boka via eit lesarinnlegg i Klassekampen ( www.besteforeldreaksjonen.no/2025/07/vare-norske-oljeliv/ ) i sommar, og vart nysgjerrig, så eg lånte henne på biblioteket. Sidsel Mørck er ein forfattar eg ikkje har hatt noko forhold til. Boka er ei nokså konvensjonell livsskildring, men livet det er snakk om, tilhøyrer ein Statoil-ingeniør med ein far som også jobba i oljeindustrien der han vart invalidisert (og radikalisert) for livet. Forteljarstemma er særeigen, hektisk og medrivande og gjer romanen til ein pageturner. Hovudpersonen deltek på Statoil sine tvilsame utanlandseventyr og utviklar ei imponerande (men også truverdig) evne til å sjå gjennom fingrane med alt arbeidsgjevaren driv med av menneskerettsbrot, korrupsjon og miljøsynder. Samstundes saboterer han relasjonane sine til familie og vener. Lesverdig!