User Profile

Æ har ingen planer om å begynne å springe, og det e kanskje et litt rart valg å lese det her som min første Murakami-bok, men det va en sjarmeranes liten bok (så lenge man ignorere enkelte lett ukomfortabelt fettfobiske greier [rettet mest mot sæsjøl, ikke andre] innimellom). Den sa fine ting om løping og om å gjøre nokka, og det e en kombinasjon av sjølsikkerhet og beskjedenhet som æ av og til e ambivalent til – særlig i menn – men æ godtar det her fordi æ tror på Murakami når han skriv det. Æ vet ikke om den her boka e representativ for fortellerstemman hannes til vanlig, men den føles som et overskuddsprosjekt, på den bra måten.

Det fine med å ha ramla ned i sånne hull kor du ikke engang les nye bøker av favorittforfatteren din (men forhåndsbestille alle for å være en god fan) e at du etterhvert får gleden av å lese en hel masse bøker du like 🥰

Kom til side 50-nokka før æ ga opp for nu – men lar boka ligge igjen i Tana (for at pappa får lese den), så æ regne den midlertidig som avbrutt, så får æ plukke opp tråden en anna gang. Innholdet ga mersmak, men språket og æ blei ikke helt venner.

Boka til Joe Brainard e 135 sider med setninger og korte avsnitt som alle starte med ordan «Jeg husker […]», så æ forventa egentlig at æ skulle bli lei etter maks femti sider – men det e en form for fortelling i det som likevel gjør at det fenge. En blanding av «det huske æ også» og «det har æ aldri tenkt på før, kan man gjøre sånt?».

Æ kan skjønne koffor det e en bok som blei populær blant andre forfattera, den føles litt sånn «forfatternes forfatter»-aktig, litt som moderne kunst kor folk kan finne på å si «det der kunne æ gjort sjøl», men så e greia den at dem 1. aldri har gjort det, og 2. det e en intensjon i det som skinn gjennom når man møte verket med et åpent sinn som en velmenanes amatør sjelden eller aldri får til.