Litt mer løsrevne dikt enn den helhetlige historien i Ædnan, og noen steder fungere det, andre steder ikke helt. Æ kreve ikke en sammenhengende jeg-person gjennom en hel diktsamling, men det føles litt unødvendig når æ blir sittanes og fundere på om det e det samme jeg-et som i andre dikt, eller om det her e et nytt jeg (det e en slags jeg-person som æ tenke e cirka dikteren, en som e noen samiske gudinner, og så noen flere). Det e enkeltdikt her som e nydelig, og en diktkrans æ synes fungere nærmest overraskanes godt (sjøl om det etter Ædnan ikke burde være overraskanes at Axelsson beherske langformatet). Og så e det noen lengre dikt som e delt opp på unødvendig rare (synes æ) måter, med at en «punchline» i diktet kommer på neste side, enda helheten bare e på kanskje åtte linjer (det blir litt for rupi kaur for mæ). Og så e det noen dikt som får mæ til å lure på kor bred kjennskap Axelsson egentlig har til det samiske (sånn som et liksom-feministisk dikt om at ho opponere mot patronymer ved å omtale sæ med matronym i stedet for – det e de færreste samer som hadde reagert på det, altså).

Det e en veldig pen bok, og estetikken e gjennomført (grønnfargen på innsida av omslaget for eksempel e så bra at æ vil bo i den), og æ likte den mer enn æ ikke likte den, men om æ skulle anbefale en diktsamling av ho til noen som ikke har lest nokka før, så hadde det helt klart vært Ædnan – det her e en diktsamling du kan lese etter den om du vil ha mer, æ tror ikke det fungere andre veien.