Einar finished reading En isbjörns memoarer by Yōko Tawada

En isbjörns memoarer by Yōko Tawada
Tre generationer isbjörnar: en memoarförfattare, en cirkusartist och en världsberömd djurparksattraktion.
Ibland krävs det nya ögon för att vi …
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
96% complete! Einar has read 30 of 31 books.

Tre generationer isbjörnar: en memoarförfattare, en cirkusartist och en världsberömd djurparksattraktion.
Ibland krävs det nya ögon för att vi …
Veldig fin gjennomgang av det tidlige internettet og kordan man gikk fra endeløse muligheter til fellesskap til at alle e brukera på svære privateide nettfora som snik sæ inn i alle deler av livet vårres. Åpent øye for både kordan minoriteter aldri egentlig har hatt plass i «det offentlige internettet», men også kordan dem har laga sæ plass, tidvis på tvers av virkelighetsfjerne hvite techguys.
Æ lærte en del, og fikk befesta noen ting æ visste, og generelt va det interessant, og personlig på en måte som vise konkret ka forskjellige former for sosiale medier har betydd.
Interessant liten bok, som måtte bli kort fordi bruk av sopp, særlig som mat, er en nymotens ting i Norge, og kildene er er få. Avkrefter langt på vei at berserkene brukte rød fluesopp, dessverre heller ingen omtale av spiss fleinsopp. Det mest interessante er kapitlene om bruk av matsopp fra 1800-tallet og utover.
Jeg skulle ønske transfolk fikk mer plass til å snakke om nyansene i livene våre uten å risikere å bli fratatt retten til å være. Jeg tror det hadde vært fint for oss som enkeltmennesker, det hadde beriket samfunnet, og ikke minst så ville det gjort at folk som lurer på om de er trans, som lurer på om de skal gjennomgå behandling eller sosialt transisjonere, fikk se at identitet og livet er mer komplekst og nydelig nyansert enn de enkle ordene vi bruker for å beskrive det.
For når TERFs-ene roper om at transfolk pusher butche jenter til å bli transgutter, så er det ikke bare usant. Det fører også til at vi ikke kan snakke fritt og åpent om disse nyansene. Jeg kan ikke si det tydelig nok: Transfolk har ingen interesse av å presse noen til å være trans, vi synes ikke rigide kjønnsroller er så fett at vi vil ha folk inn i bokser, og vi er faktisk ikke homofobe. Butche jenter og kvinner, både cis og trans: To the front!
Det er bare det at hver gang vi snakker om disse nyansene, brukes det mot oss. Så om man ønsker en mer nyansert debatt om kjønn, kjønnsroller og også om fordeler og ulemper med kjønnsbekreftende behandling, så gi oss rom til å snakke om det uten å frata oss identiteten vår. Transfolk som har gjennomgått medisinske transisjoner, er vi som vet best hvilke fordeler og ulemper som finnes ved denne typen behandling.
Jeg lengter etter å ha de samtalene, og jeg vil ha dem med folk som har kunnskap om kjønn og omsorg for transfolk. Med folk som faktisk respekterer min identitet. For tro ikke ett sekund på at de som roper «det fins bare to kjønn, og kjønnsbekreftende behandling er farlig», har omsorg og respekt for transpersoner. De later som om de bryr seg om mulig angring og bivirkninger av hormoner, men det er bare vikarierende motiver for å frata oss alt. Og så kan det kanskje hende det finnes noen som har denne omsorgen, men da er det opp til dem å overbevise oss om at så er tilfelle. Vi gjør rett i å være skeptiske. Vi har altfor lenge latt tvilen komme cisfolk til gode. De som «bare har stilt spørsmål», som seks måneder senere deler anti-transpropaganda og signerer opprop mot at vi snakker om trans i skolen.
— Født i rett kropp by Luca Dalen Espseth (Page 128 - 129)
Denne overklasse hadde dessuten muligheter for lengre opphold i utlandet og der anledning til å smake sjampinjong, som var blitt en motesak, spesielt i Frankrike, hvor kunsten å dyrke sjampinjong var blitt oppdaget. Det er ikke for ingenting at eldre folk ennå skriver "champignons" med fransk pluralis-s i enden. Ja, faktisk hørte jeg den franske "s" klart uttalt av en kunde så sent som desember 1993 i Majorstustrøket i Oslo.
— Sopp i Norge før i tiden by Finn-Egil Eckblad (Page 66)
Det er typisk at de som brukte soppen bare finnes i de aller øverste sosiale lag, - det var "dom fine", som uttrykket het, mens det hos menigmann var en inngrodd aversjon mot sopp. Faktisk har denne holdningen mange steder holdt seg til våre dager, noe sitatet fra Høegs bok viser: "Ere ite det je støtt har sagt, atte itæ sopp, det er nå bærre førr fine folk og krøtter". Dette uttrykket stammer fra Ytre Sandsvær ca 1935. Men da jeg gikk over Askvoll nord for Sognefjorden i midten av 70-årene med full soppkurv, møtte jeg omtrent samme reaksjon.
— Sopp i Norge før i tiden by Finn-Egil Eckblad (Page 64)
Tvertimot finnes det noen få beretninger som klart viser at soppene simpelthen ble avskydd av germanerne. Fra Danmark berettet Saxo Grammaticus på 1200-tallet at folk drevet til krigens ytterste nød, stillet sin sult med sopp, hestekjøtt, hundekjøtt; ja, til og med menneskekjøtt. Det er altså sterke tabuforestestillinger knyttet til sopp.
— Sopp i Norge før i tiden by Finn-Egil Eckblad (Page 20)
"Even if you shoot the trespassers yourself, you still need others to agree you were within your rights to do so. In other words, ‘landed property’ is not actual soil, rocks or grass. It is a legal understanding, maintained by a subtle mix of morality and the threat of violence. In fact, land ownership illustrates perfectly the logic of what Rudolf von Ihering called the state’s monopoly of violence within a territory — just within a much smaller territory than a nation state."
For det første elske æ at Risk forlag e en undergruppe av Frisk forlag, korav førstnevnte gir ut mye helse- og kokebøker og diverse, og sistnevnte gir ut boka om spiss fleinsopp. Perfekt balanse!
For det andre har æ ingen egentlig interesse av å teste spiss fleinsopp, og den her boka gjorde mæ både mer og mindre sikker på det, med sin grundige gjennomgang av kordan man går fram for å finne, tørke og bruke fleinsopp, samt kordan en trip kan være og mulige bivirkninger (æ vet de fleste ikke blir psykotisk av å prøve, men tenk om æ e en av de få som blir det, sa hjernen min, og nu skal vi aldri prøve). Den e grundig og veldokumentert, i den grad det e mulig med et ulovlig rusmiddel (som voks omtrent kor som helst). Det e også en veldig pen bok, med hjelpsomme illustrasjoner i form …
For det første elske æ at Risk forlag e en undergruppe av Frisk forlag, korav førstnevnte gir ut mye helse- og kokebøker og diverse, og sistnevnte gir ut boka om spiss fleinsopp. Perfekt balanse!
For det andre har æ ingen egentlig interesse av å teste spiss fleinsopp, og den her boka gjorde mæ både mer og mindre sikker på det, med sin grundige gjennomgang av kordan man går fram for å finne, tørke og bruke fleinsopp, samt kordan en trip kan være og mulige bivirkninger (æ vet de fleste ikke blir psykotisk av å prøve, men tenk om æ e en av de få som blir det, sa hjernen min, og nu skal vi aldri prøve). Den e grundig og veldokumentert, i den grad det e mulig med et ulovlig rusmiddel (som voks omtrent kor som helst). Det e også en veldig pen bok, med hjelpsomme illustrasjoner i form av både foto og grafer, den e lettfattelig og nyttig og generelt mer interessant enn æ kanskje hadde venta.
Min eneste innvending e at fotnote-opplegget e helt ubrukelig. Til side 31 e vi allerede på 49 fotnoter, alle plassert bakerst i boka, og det hadde jo vært greit, men dem e en salig blanding av kildehenvisninger og utfyllende info/sidespor. Æ e åpenbart veldig for kildehenvisninger, men det hadde gjort boka lettere å lese om den for eksempel hadde utfyllende info/sidespor som fotnoter nederst på sida, og kildehenvisninger som fotnoter bakerst i boka. Såpass avvik fra normaloppsettet i bøker synes æ en fleinsoppbok burde kunne tillate sæ.
Men ja, en lesverdig bok, også om du ikke e interessert i å prøve fleinsopp, men bare like å lære greier. (Den blir jo antakeligvis ikke tilgjengelig i ditt lokale folkebibliotek, men det hadde vært gøy om den blei oppmeldt til sakprosaordninga til Kulturrådet, den diskusjonen skulle æ gjerne hørt.)
@mouse@bookwyrm.social I'm surprisingly intrigued for your verdict in the future!
Det vi sedan företog oss på banken var säkert inte kriminellt, men efteråt fick jag dåligt samvete. Vi gick in i en byggnad som var försedd med en logga till en dold kostnad. Wolfgang viskade något till mannen i kassan, de talade en stund med varandra med dämpade röster. Sedan hämtade mannen ett ansökningsformulär. I stället för underskrift lämnade jag mitt tassmärke på ett papper och öppnade mitt första bankkonto.
— En isbjörns memoarer by Yōko Tawada (Page 67)
@Mayobrot@zirk.us Jo, jag kände igen namnet då jag för många år sedan delade lägenhet med en litteraturstudent som gjorde en tidsskrift som publiserade några av hennes dikter. Har inte läst så långt än, men den är rolig och lekfull och ganska lättläst.