User Profile

Randi Rosenqvist er verkeleg ein nestor innan norsk psykiatri. Som psykiater har ho lang erfaring frå ulike institusjonar, ikkje minst i skjæringspunktet mellom kriminalomsorg og helsevesenet. I boka her skildrar ho utviklinga i norsk psykiatri dei siste 25 åra, både på godt og vondt.

Rosenqvist si hovudtese er at psykiatrien grunnleggjande har vorte bygd ned. Ho viser mellom anna til tala på døgnplassar, som har sokke frå ein topp på 18 000 sengeplassar i 1960, til 3604 i 2021. Mange av pasientane var det openbert riktig å fase inn til andre tilbod, men ein utilsikta konsekvens har blitt at dei aller sjukaste i dag ofte mistar den langvarige behandlinga dei treng, og dessverre ofte blir "svingdørspasientar" på ulikt nivå i psykiatrien og/eller i fengselsvesenet.

Boka til Rosenqvist er kjempeaktuell i valkampen i år, kor det ligg an til at psykiatri blir eit ikkje-tema som vanleg. Kanskje kan meir iherdig lesing av boka her bidra til å endre på det.

Det e første gangen på ganske lenge æ har lest en bok som i så stor grad kommer inn under booktok-fanen (Abby Jimenez e jo også veldig aktiv på tiktok, nokka enkelte referanser i boka bær preg av, det e tydelig at den e skrevet av noen som e online, som dem sier), og det minte mæ på koffor den typen booktok-bruker kan lese fire-femhundre bøker i året.

For det e en god bok, for all del, i sin sjanger, æ strigråt mæ gjennom deler som æ stort sett gjør med de fleste romance-bøkern æ les (sånn e det når man e lettrørt). Men det e en bok kor alt den vil si står skrevet ned, side etter side. Alle bøker e jo som å se en film inni hodet sitt (enkelte sakprosabøker e vel hederlige unntak), men den her typen bøker e WYSIWYG [what you see is what you get] i sin mest umiddelbare form. Visst har karakteran indre liv og alt det der, men det e ingen motstand i fortellinga, sjøl der den vrir og vende på sæ på uventa måter (og det e noen plotdeler æ ikke så komme).

Det e som å spise loff. Og loff e godt! (Nu fikk æ lyst på loff og reker, akk, eller loff og leverpostei) Det e absolutt ingenting galt i å spise loff, og om man synes man får nok næring av å spise loff hver dag hele året så e det helt greit for min del, men sjøl treng æ rugbrød også. Og surdeigsbakst. Og hjemmebakt brød med bittelitt brent skorpe. For det e variasjonen som minne mæ på koffor æ like alle sorter bøker, da nytte det ikke å bare lese en type i lengden. Men om du treng nokka du kan sluke i dæ på en dag eller to, så e det her langt fra det verste valget!

Ville denne boka ha vore interessant om ho ikkje hadde handla om ekte, "kjende" personar? Vanskeleg å førestille seg korleis ho hadde fungert som fiksjon. Boka gjev eit godt inntrykk av asymmetrien i eit forhold med stor alderforskjell, sett frå den yngre parten sin ståstad. Skildringa av korleis Silje opplever skilsmissen til foreldra er også interessant. Samstundes er det mykje å irritere seg over, både språket som openbert er meint å vere "litterært", og korleis Silje konsekvent stiller høgare krav og forventingar til andre enn ho gjer til seg sjølv. Det gjer vi jo alle, og det er vel nettopp difor det blir irriterande når ein får det så tydeleg framstilt som her. Eg kunne ha ønskt meg litt analytisk distanse til hendingane, det er det ikkje spor av her. Eg tykte det begrensa utbytet litt. Men prosjektet har tydeleg vore å skrive nært og ærleg.

@nogoodnik@bookwyrm.social I think I liked this one, but don't remember much from it.