Einar finished reading Norgeparadoxen by Lisa Röstlund

Norgeparadoxen by Lisa Röstlund
De älskar sin storslagna natur. De kämpar globalt för mänskliga rättigheter och mot krig och fattigdom. Norrmännen, de hederliga och …
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
84% complete! Einar has read 21 of 25 books.

De älskar sin storslagna natur. De kämpar globalt för mänskliga rättigheter och mot krig och fattigdom. Norrmännen, de hederliga och …
One day it will be considered unacceptable, in the polite liberal circles of the West, not to acknowledge all the innocent people killed in that long-ago unpleasantness. The truth and reconciliation committees are coming. The land acknowledgments are coming. The very sorry descendants are coming. After all, grief in arrears is grief just the same. Entire departments of postcolonial studies will churn out papers interrogating the obliviousness that led us all to that very dark place, as though no one had seen from the beginning exactly what that place was, as though no one had screamed warnings at the top of their lungs back when there was time to do something. One day the social currency of liberalism will accept as legal tender the suffering of those they previously smothered in silence, turned away from in disgust as one does carrion on the roadside. Far enough gone, the systemic murder of a people will become safe enough to fit on a lawn sign. There’s always room on a liberal’s lawn.
— One Day, Everyone Will Have Always Been Against This by Omar El Akkad (duplicate)
Randi Rosenqvist er verkeleg ein nestor innan norsk psykiatri. Som psykiater har ho lang erfaring frå ulike institusjonar, ikkje minst i skjæringspunktet mellom kriminalomsorg og helsevesenet. I boka her skildrar ho utviklinga i norsk psykiatri dei siste 25 åra, både på godt og vondt.
Rosenqvist si hovudtese er at psykiatrien grunnleggjande har vorte bygd ned. Ho viser mellom anna til tala på døgnplassar, som har sokke frå ein topp på 18 000 sengeplassar i 1960, til 3604 i 2021. Mange av pasientane var det openbert riktig å fase inn til andre tilbod, men ein utilsikta konsekvens har blitt at dei aller sjukaste i dag ofte mistar den langvarige behandlinga dei treng, og dessverre ofte blir "svingdørspasientar" på ulikt nivå i psykiatrien og/eller i fengselsvesenet.
Boka til Rosenqvist er kjempeaktuell i valkampen i år, kor det ligg an til at psykiatri blir eit ikkje-tema som vanleg. Kanskje kan meir …
Randi Rosenqvist er verkeleg ein nestor innan norsk psykiatri. Som psykiater har ho lang erfaring frå ulike institusjonar, ikkje minst i skjæringspunktet mellom kriminalomsorg og helsevesenet. I boka her skildrar ho utviklinga i norsk psykiatri dei siste 25 åra, både på godt og vondt.
Rosenqvist si hovudtese er at psykiatrien grunnleggjande har vorte bygd ned. Ho viser mellom anna til tala på døgnplassar, som har sokke frå ein topp på 18 000 sengeplassar i 1960, til 3604 i 2021. Mange av pasientane var det openbert riktig å fase inn til andre tilbod, men ein utilsikta konsekvens har blitt at dei aller sjukaste i dag ofte mistar den langvarige behandlinga dei treng, og dessverre ofte blir "svingdørspasientar" på ulikt nivå i psykiatrien og/eller i fengselsvesenet.
Boka til Rosenqvist er kjempeaktuell i valkampen i år, kor det ligg an til at psykiatri blir eit ikkje-tema som vanleg. Kanskje kan meir iherdig lesing av boka her bidra til å endre på det.
Det e første gangen på ganske lenge æ har lest en bok som i så stor grad kommer inn under booktok-fanen (Abby Jimenez e jo også veldig aktiv på tiktok, nokka enkelte referanser i boka bær preg av, det e tydelig at den e skrevet av noen som e online, som dem sier), og det minte mæ på koffor den typen booktok-bruker kan lese fire-femhundre bøker i året.
For det e en god bok, for all del, i sin sjanger, æ strigråt mæ gjennom deler som æ stort sett gjør med de fleste romance-bøkern æ les (sånn e det når man e lettrørt). Men det e en bok kor alt den vil si står skrevet ned, side etter side. Alle bøker e jo som å se en film inni hodet sitt (enkelte sakprosabøker e vel hederlige unntak), men den her typen bøker e WYSIWYG [what you see is what …
Det e første gangen på ganske lenge æ har lest en bok som i så stor grad kommer inn under booktok-fanen (Abby Jimenez e jo også veldig aktiv på tiktok, nokka enkelte referanser i boka bær preg av, det e tydelig at den e skrevet av noen som e online, som dem sier), og det minte mæ på koffor den typen booktok-bruker kan lese fire-femhundre bøker i året.
For det e en god bok, for all del, i sin sjanger, æ strigråt mæ gjennom deler som æ stort sett gjør med de fleste romance-bøkern æ les (sånn e det når man e lettrørt). Men det e en bok kor alt den vil si står skrevet ned, side etter side. Alle bøker e jo som å se en film inni hodet sitt (enkelte sakprosabøker e vel hederlige unntak), men den her typen bøker e WYSIWYG [what you see is what you get] i sin mest umiddelbare form. Visst har karakteran indre liv og alt det der, men det e ingen motstand i fortellinga, sjøl der den vrir og vende på sæ på uventa måter (og det e noen plotdeler æ ikke så komme).
Det e som å spise loff. Og loff e godt! (Nu fikk æ lyst på loff og reker, akk, eller loff og leverpostei) Det e absolutt ingenting galt i å spise loff, og om man synes man får nok næring av å spise loff hver dag hele året så e det helt greit for min del, men sjøl treng æ rugbrød også. Og surdeigsbakst. Og hjemmebakt brød med bittelitt brent skorpe. For det e variasjonen som minne mæ på koffor æ like alle sorter bøker, da nytte det ikke å bare lese en type i lengden. Men om du treng nokka du kan sluke i dæ på en dag eller to, så e det her langt fra det verste valget!

De älskar sin storslagna natur. De kämpar globalt för mänskliga rättigheter och mot krig och fattigdom. Norrmännen, de hederliga och …
@nogoodnik@bookwyrm.social I am yet to read the Mars trilogy, but know I really should!
@3ivin6 De kjenner jeg ikke til, men hadde kanskje vært intressante oppfølgere.
Ola Larsmo har skrevet to utvandrerbøker i nyere tid som jeg gjerne anbefaler: Swede Hollow, og Översten. Den senere er spesiell ettersom den baserer seg på en historisk person som utdannet seg til prest i USA for å senere stride i borgerkrigen.


'The most frightening thing isn't the ides of losing your heart. It's that no one will tell you that you've lost it. It's having no friends to tell you you're wrong when you treat someone badly. In other words, being all alone.'
— The Cat Who Saved the Library by Sosuke Natsukawa, Louise Heal Kawai (Duplicate) (The Cat Who..., #2)
Karl Oskar trodde, att Petrus Olausson hade blivit så varmt fästad vid friheten i religionen, att han inte längre unnade den åt någon annan än sig själv.
— Nybyggarna by Vilhelm Moberg (Utvandrarna) (Page 236)
@Kjerstin Jeg tror at det må være noe mer med fortellingen enn at det er selvbiografisk. Jeg vet at jeg likte Teju Coles Åpen by. Den er selvbiografisk, men ikke uttalt så, og hovedpersonen er heller ikke ett hovedtema i boken (jeg har vært mindre betagen av hans senere bøker). Kristian Lundbergs Yarden traff meg rett i magen når jeg leste den første gangen og jeg har lest den flere ganger senere (derimot syntes jeg de senere selvbiografiske bøkene han gav ut enten var uintressante eller eltet samme temaer. Hans siste har jeg ikke turt å lese, temaet føler for mørkt).
Ville denne boka ha vore interessant om ho ikkje hadde handla om ekte, "kjende" personar? Vanskeleg å førestille seg korleis ho hadde fungert som fiksjon. Boka gjev eit godt inntrykk av asymmetrien i eit forhold med stor alderforskjell, sett frå den yngre parten sin ståstad. Skildringa av korleis Silje opplever skilsmissen til foreldra er også interessant. Samstundes er det mykje å irritere seg over, både språket som openbert er meint å vere "litterært", og korleis Silje konsekvent stiller høgare krav og forventingar til andre enn ho gjer til seg sjølv. Det gjer vi jo alle, og det er vel nettopp difor det blir irriterande når ein får det så tydeleg framstilt som her. Eg kunne ha ønskt meg litt analytisk distanse til hendingane, det er det ikkje spor av her. Eg tykte det begrensa utbytet litt. Men prosjektet har tydeleg vore å skrive nært og ærleg.
Ville denne boka ha vore interessant om ho ikkje hadde handla om ekte, "kjende" personar? Vanskeleg å førestille seg korleis ho hadde fungert som fiksjon. Boka gjev eit godt inntrykk av asymmetrien i eit forhold med stor alderforskjell, sett frå den yngre parten sin ståstad. Skildringa av korleis Silje opplever skilsmissen til foreldra er også interessant. Samstundes er det mykje å irritere seg over, både språket som openbert er meint å vere "litterært", og korleis Silje konsekvent stiller høgare krav og forventingar til andre enn ho gjer til seg sjølv. Det gjer vi jo alle, og det er vel nettopp difor det blir irriterande når ein får det så tydeleg framstilt som her. Eg kunne ha ønskt meg litt analytisk distanse til hendingane, det er det ikkje spor av her. Eg tykte det begrensa utbytet litt. Men prosjektet har tydeleg vore å skrive nært og ærleg.
@Kjerstin Jeg tror jeg er mindre intressert i selvbiografiske kortromaner enn hva jeg var da jeg leste mot naturen første gang, uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg gjetter at jeg er på et annet sted i livet akkurat nå, men jeg tenker på dem som ofte stilistisk intressante.
@nogoodnik@bookwyrm.social I think I liked this one, but don't remember much from it.
@nogoodnik@bookwyrm.social I think I liked this one, but don't remember much from it.