User Profile

The dual stories, told in short, impactful chapters is such a powerful mechanism, and Becky Chambers wields it perfectly.

Both stories are riveting for their own, very different reasons. But both have to do with social justice, and personhood denied.

I found myself getting to the end of one chapter and being oh but I want to stay with this character! only to get embroiled in the other character's chapter immediately.

It's like an anti-cliffhanger. Rather than leaving you hanging, it pulls you in to the next segment, and then pulls you right back into the following.

If you liked The Long Way to a Small, Angry Planet - the previous entry by Becky Chambers, then I can super-recommend this.

Jules Verne var ikkje nådig mot USA: "I dette merkelege landet, der menneska definitivt ikkje er på høgde med institusjonane sine, er alt "firkanta", byane, husa og idiotien."

Det er vanskeleg å vite kva ein skal tru om ei bok som dette mens ein les ho. Eg kan hugse at eg kjeda meg og var skeptisk undervegs, men eg var open for at boka kunne retteferdiggjere mykje av det til slutt. Og tja, det gjorde ho vel. Eller kanskje er det så lenge sidan at eg har gløymt kor "ille" det var, men eg la ho jo aldri frå meg. Og boka si "McGuffin" var god nok til å halde meg interessert. Men eg tenkte fleire gonger undervegs at Harstad sin forteljarglede nok er større enn mi leseglede.

Deler av boka er definitivt ikkje viktige for historia sin del, og eg kobla nok av i nokre av avsnitta. Men eg trur det er ein del av poenget. Boka går også inn for å vere ein stor roman med mange karakterer og stort spenn i tid og geografi. Men samtidig så tematiserer ho tid, nostalgi og kva ein vel å gjere med livet sitt. Det er i alle fall dei tankane eg sit igjen med.

Dette er en bok som klarer å både fortelle om brettspillets historie, uten å bli en detaljert historikk, og formidle noe av gleden ved å spille spill til -- regner jeg med -- noen som ikke selv spiller, men samtidig ha mye å by på til oss som har lest en del slike bøker før. Først og fremst er det en fortelling om hvilken betydelse brettspill kan ha for forskjellige mennesker med utgangspunkt i forfatteren selv.

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det som forfatteren beskriver i sin egen relasjon med brettspill. Jeg kan også synes at det er lettere å omgås med noen over ett spill enn uten. Spillet blir noe å samles omkring og prate om, men også en kommunikasjonsform i seg. Når jeg tar den handlingen i Agricola som jeg vet at du trenger er det på et vis en slags vennskapserklæring. Jeg har også hatt ett interesse for spillene i seg. Ettersom jeg er interessert i historie finns det flere spill jeg har kjøpt der jeg har kunnet supplere spillet med å lese bøker, se dokumentarer eller lytte til poddkaster; ofte uten at spillet noensinne ble spilt. En del spill, som Go, har jeg hatt glede av å lære meg mer om bare gjennom å spille og studere.

Det finnes en måte å kategorisere brettspillere utifra hva man svarer på følgende spørsmål: Spiller du heller et bra spill med dårlig folk eller ett dårlig spill med bra folk? Jeg har merket at jeg de siste årene (kanskje samtidig som jeg spiller mindre) har skiftet mot at vektlegge de jeg spiller med enn spillet i seg. For menneskene har vel uansett vært det viktigste, ellers hadde man jo kunnet spilt dataspill.