User Profile

Å lage medier som er finansiert av annonser, er ikke noe nytt. Allerede på 1800-tallet fant noen smarte avisfolk ut at de kunne lage gratis aviser. I stedet for at folk betalte penger i aviskiosken eller abonnerte for å få avisa i postkassa, kunne de trykke mange flere annonser, og så gi avisa bort gratis.

De fant snart ut at hvis de delte ut avisene gratis på gata, ville mange ha dem, og jo flere lesere som tok dem med seg, jo mer kunne de kreve fra annonsørene. Dermed var det viktig for dem å få så mange som overhodet mullig til å plukke med seg avisa.

Etter en stund hadde alle gratisavisene fått forsider som var ganske forskjellige fra de vanlige avisene. Når du nærmet deg en bunke på gata, ville du se store overskrifter om kidnappinger, drap, overfall, utroskap og kjendissladder. Høres det kjent ut? Dette er den typen innhold som snakker til elefanthjernen, og da er det mer sannsynlig at folk plukker opp avisa av nysgjerrighet.

— Hvem styrer feeden min? by Bår Stenvik (Page 52)

For eksempel ble en stor mengde interne dokumenter fra Facebook lekket av en ansatt ved navn Frances Hagen i 2021. Den gangen ble det mye oppstuss i mediene, fordi dokumentene viste at Facebook og Instagram var klar over mange problemer ved siden egen virksomhet uten å gjøre noe med det. De interne rapportene viste at konspirasjonsteorier og falske nyheter kunne være en fare for demokratiet, og likevel tok de ingen grep for å begrense spredningen av hatsk innhold.

(...) I tillegg avslørte de lekkede dokumentene selskapets undersøkelser om tenåringsjenters bruk av Instagram. Facebooks egne folk innrømte i rapportene at tjenesten var ødeleggende for selvbildet for en stor del av brukerne. Likevel tok ikke Facebook grep for å minske skadevirkningene.

— Hvem styrer feeden min? by Bår Stenvik (Page 30)

For Lina Poletti likna skodespelarinner verb som enno ikkje var bøygde: Dei bar i seg det rusande potensialet for kva dåd, kva påbod, kva framtid som helst. Det var ved deira djerve hender at eit objekt skulle bere handlinga. Kva slags ung, heroisk poet ville vel ikkje henge ved sceneinngangen drøymande om skodespelarinner?

— Etter Sapfo by Oda Malmin, Selby Wynn Schwartz (Page 76)

To get one pound of salmon, you need three pounds of fish meal. To get a pound of fish meal, you need to grind up five pounds of fish. Thus, each pound of cage-raised salmon “costs” fifteen pounds of fish from the ocean. At present, about one-third of the total catch fished out of the ocean is ground up into fish meal and then fed to fish that live in pens. Anchovies, herring, and sardines are the most fished fish in the world, and almost all of the catch is used as fish meal for aquaculture. These small fish are also foragers, which means that they survive on plankton—the tiniest plants and animals of the ocean. Foragers are near the base of the ocean’s food web, where they serve as a staple food source for more charismatic species, including dolphins, sea lions, and humpback whales. More small fish diverted into aquaculture to feed us means less food left in the ocean to feed them.

— The Story of More by Hope Jahren

"Um..." I say. "Rocky, you can make screws right?" "Yes. Easy. Why, question?" "I dropped one." "Hold screws better." "How?" "Use hand." "My hand's busy with the wrench." "Use second hand" "My other hand's on the hull to keep me steady." "Use third han—hmm. Get beetles. I make new screws."

— Project Hail Mary by Andy Weir, Andy Weir(duplicate) (Page 375)

This is what games are for. They teach us things so that we can minimize risk and know what choices to make. Phrased another way, the destiny of games is to become boring, not to be fun. Those of us who want games to be fun are fighting a losing battle against the human brain because fun is a process and routine is its destination.

So players often intentionally suck the fun out of a game in hopes they can learn something new (in other words, find something fun) once they com-plete the task. They'll do it because they perceive it (correctly) as the optimal strategy for getting ahead.

— A Theory of Fun for Game Design by Raph Koster, Will Wright