Og nå sto Kimon og Toril og snakket om de brente skriftene. Jeg kjente en begynnende interesse, en trang til å utforske skriftene, til å dykke ned i hele den epikureiske filosofien, til å følge med i undersøkelsene deres. Men samtidig kjente jeg en merkelig uro, nesten en slags frykt, sikkert en frykt for å falle ned i det svarte papyrushullet deres. Bare for å se alt sammen oppløse seg. For var det ikke bare enda et prosjekt som skulle begeistre og settes ut i verden og oppgis og etterlates igjen, og snart kunne vi le litt av Kimon og Toril, som vi innimellom har gjort av Ralf eller Gita eller metonittene eller folkene i Lugano: av insisteringen deres, begeistringen, forsøkene på å få andre til å bli med? Og nå sto jeg her igjen. Stadig med en følelse av en fornyet vilje til å komme ut av den attende, men nå også med en spirende interesse for det store papyrusprosjektet som vi kunne kaste oss inn i og sitte fast i. Alle mulighetene den attende gir oss. Dører som åpner seg. Ikke til den nittende, men til en ny variant av gleden over å ha all denne tiden som den attende forærer oss.
Jeg kjente på en oppgitthet, et mildt mismot, en trang til å trekke meg tilbake, til å holde meg fri fra deres tankegang, en frykt for at jeg igjen skulle kaste meg inn i et lovende prosjekt, for å sitte fast i disse skriftene og kanskje til og med ønske meg flere attende novembre. Det hadde skjedd før.
Burde vi ikke heller dyrke grønnsakene våre og la være å slite på verden, bli eldre og eldre og til slutt dø stillferdig og med en eller annen form for verdighet, stadig midt i den attende? Én etter én. Forsvinne. Falle av verden. Helst uten å sette spor. Uten å ødelegge noe. Tenkte jeg, eller hva man nå gjør når det bare er en svak tåke i hjernen, en følelse et sted i kroppen og noen svevende og litt vage forestillinger, som man først får utkrystallisert senere.
