User Profile

Snubla over denne da jeg prøvde å sette meg litt dypere inn i hudpleie. Når jeg jobber på apotek, er hudpleieavdelingen avdelingen med størst vareutvalg, og samtidig den avdelingen jeg synes det er vanskeligst å manøvrere i når jeg skal veilede kunder. Det er et mangfold av produsenter, produktene ligner på hverandre, ofte er det småting som skiller det ene fra det andre produktet, og det er vanskelig å argumentere for at den rådyre kremen som i tillegg inneholder noe parfyme ingen vet hva inneholder fortjener en høyere pris enn apotekets langt billigere egenmerke med en langt mer overskuelig ingrediensliste. Og selv om ingredienslisten er overskuelig, så er evidensen for effekten som gjerne loves fra produsentenes side langt mer nyansert på sitt beste.

Derfor trodde jeg denne boka kanskje kunne gi meg litt nyttig kunnskap. Forfatterne er journalister, og de har konferert med ulike fagfolk for å komme nærmer noen gode svar på hva som er god og ren hudpleie.

Utgangspunktet er USA, og den historiske biten er interessant og en god påminner på at dette er en milliardindustri og at produsentenes øverste mål er økonomisk inntjening. Der det ikke er streng lovgivning som regulerer markedet kan vi sjeldent gå ut fra at produsentene vil begrense seg til fordel for forbrukernes beste all den tid det kommer i konflikt med deres økonomiske interesser.

Det var historiedelen som ble det mest interessante med boka. Delen jeg var mest interessert i kan stort sett oppsummeres med «kjemi er slem, og hvis du ikke kan uttale ingrediensen er den sannsynligvis skadelig for deg» og «alt som er såkalt naturlig er mye mye bedre». Det legger skjul på at det ikke nødvendigvis er mindre kjemi i de «naturlige» ingrediensene vi klarer å uttale, og uten at forfatterne nødvendigvis ønsker det, styrker det den industrien som får folk til å dynke trynet sitt i snegleslim og annet som oppleves «naturlig», og som like mye kan virke eller ikke virke, skade eller ikke skade. Forfatterne er overraskende lite opptatt av at også de «naturlige» ingrediensene kan ha ulike bivirkninger, trigge allergier eller interagere på uforutsette måter med andre stoffer.

Når det er sagt vil jeg ikke hevde at forfatternes anbefalinger er gjennomgående feil og misvisende. Jeg er også enig i at hele «beauty-industrien» kunne hatt godt av mer regulering, av å bli pålagt mer transparens når det kommer til ingrediensene, biprodukter og innholdet i det som bare ramses opp som «parfyme». Jeg er også lett med på at produkter med færre ingredienser gjør det lettere for meg å vurdere dem (uten at det nødvendigvis betyr at mange ingredienser = dårlig), og jeg skulle ønske meg en langt mer evidensbasert tilnærming. Men her er det så mye bias som skinner gjennom at jeg ikke klarer å stole på innholdet uten at jeg skulle brukt flere dager på å faktasjekke innholdet. Det er knapt mulig å anbefale boka som en god veileder eller et oppslagsverk.

Jeg får lete videre!

Knausgård gjør meg mer og mer bevisst på at åssen jeg leser har veldig mye å si for min oppfatning av både innhold og kvalitet av det jeg leser.

I begynnelsen fikk jeg veldig lyst å legge vekk boka og ikke ta den opp igjen. Tekstene virka trivielle, banale og kjedelige. Trivielle og banale er de nok veldig ofte, og ikke alle de korte essayene hans faller like mye i smak, men ved å lese saktere, smake litt på ordene, setningene, og ved å lese i kortere etapper, der tekstene får tid til å sette seg litt, har jeg klart å finne langt mer leseglede i denne boka.

Kanskje Om høsten er en sånn bok som det kan være godt å ha liggende på sida og som man lett kan fordele over de tre månedene den dekker. Det ville i hvert fall vært en øvelse i tålmodighet, for trangen til å bli ferdig, komme seg gjennom, fullføre raskt og å ikke ha noe ugjort, er ubehagelig intens til tider.