«Svart belte» av Marianne Clementine Håheim er en liten og kort roman, men tung kost.
Hovedpersonen er Marianne, som kan antyde at denne boka er selvbiografisk. I sentrum står Mariannes spiseforstyrrelse og hennes vei til å bli «frisk», eller enda mer veien til å kunne leve et liv med spiseforstyrrelsen uten å måtte bo på institusjon. Romanen strekker seg over noen år, fra begynnelsen til slutten av tenårene.
Noen ganger er jeg litt usikker om bokas stemme er dagens Marianne som observerer i retrospekt, eller om romanen kan leses som en slags dagbok. Språket er ofte poetisk, og noen ganger ble jeg litt usikker på om jeg virkelig får med meg hva som skjer.
Jeg velger å lese den som en veldig rå og direkte beskrivelse av hvordan Marianne opplevde og fortolka sin egen lidelse der og da. Jeg har ingen personlig erfaring med spiseforstyrrelser, men det er mange momenter i boka som jeg kjenner litt igjen fra samtaler med folk som har og har hatt det, og til en viss grad kan jeg relatere der det er mer generelle overlapp og fellestrekk som er mer generelle for mange, om ikke alle, psykiske lidelser.
Dette er en dypt personlig skildring. Dette er historien om Marianne og hennes spiseforstyrrelse, og uansett hvor mange folk med samme diagnose man møter, så vil det alltid være noe unikt ved hver enkeltskjebne, noe som oppsummeres fint når Håheim skriver at «[v]i er så ulike, men likevel vakkert plasserte i dei same avsnitta i lærebøkene til reparatørane.»
Noe som delvis irriterte meg litt var når den poetiske tonen kunne bli litt romantiserende, men dette er igjen ikke en uteforstående som romantiserer spiseforstyrrelser og psykisk lidelse. Her er det den lidende selv som prøver å finne det vakre i det vonde, stygge og brutale, i et forsøk på å håndtere hverdagen, å finne sin egen identitet og å skrive sin egen historie. Det er noe jeg for min egen del kan relatere veldig godt til, og jeg fikk inntrykk av at det også er nettopp det Håheim setter fingeren på når hun skriver at «[d]ei vakre orda kjem når eg er på mitt styggaste [...]. Dei kjem fordi dei må, fordi eg treng eit lys.»
Alt i alt er dette en bok jeg tror jeg må lese igjen, tygge mer på og se på med litt nye øyner en dag. Jeg anbefaler boka, men en må være villig til å lese noe som kan skape ubehag, litt vonde følelser, litt sinne og frustrasjon.
Også bør selvsagt alle som selv er ramma av en spiseforstyrrelser ta en egen vurdering på hvorvidt de vil utsette seg for potensielle triggere. For en utenforstående er det i hvert fall et godt innblikk i hvordan en spiseforstyrrelse kan utarte seg i en persons tanke- og følelsesliv, og hvor brutal den kan være.
