Tretten år gammal syklar ho til sin første sommarjobb på hotellet. Femten år gammal er …
Eg er ikkje redd, for han er så menneskeleg, fullstendig til stades i hendene kring kaffikoppen og den stive ryggen. Knapt klår over at han har ein kropp, bortsett frå når den gjer han vondt.
Tretten år gammal syklar ho til sin første sommarjobb på hotellet. Femten år gammal er …
Somme tilsette har pusestemmer og kaffiande, har studert i årevis for å få redde jenter som meg. Andre har tydelegvis møtt mange av oss, ser trøytte og nesten irriterte ut. Eg hatar dei alle saman.
Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, …
Så koselig, seier Tuva, og han høyrer at ho snufsar.
Er du lei deg, Tuva?
Eg er nesten alltid lei meg, seier ho, men dette synest eg er fint å tenke på, det gir liksom litt trøyst.
At eg dekkjer på, et og drikk av serviset eg fekk av deg?
Ja, fordi ..., setningane stoppar opp for henne.
... Fordi eg tenker på deg når eg dekkjer med serviset, spør han.
Ja, er det ikkje ... litt som å sitte til bords saman?
Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, …
Du trur eg er redd for å bli sjuk, men det er tvert imot, det er ingenting eg heller vil! Eg har vore frisk heile livet - og no orkar eg ikkje meir! Eg er utsliten av å vere frisk. Eg vil berre legge meg ned i kvite laken, i eit luftig rom, og sove. Eg vil sove så lenge det er nødvendig å sove. Andre kan ta over oppgåvene mine, det er ikkje noko heksekunst, alle kan klare det: Passe ungane mine, gå på arbeid, lage mat. Eg er ikkje det minste bekymra. Eg vil enten sove eller døy, sa ho.
Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, …
Godt om det å være menneske!
5 stars
Team Tuva er en fin liten bok, delt opp i flere noveller. I hver novelle møter vi hovedpersonen, Tuva, gjennom forskjellige personers øyner. Presten som skal mekke tale til hennes mors begravelse, tannlegen, advokaten, fastlegen, en kåt snekker, personlig trener, en bankansatt og psykologen hennes.
Vi møter Tuva som et komplekst menneske - engstelig, stressa, deprimert og sliten, men like så mye spontan, begeistra, ærlig og direkte. Jeg synes Tuva er en karakter det er lett å bli litt glad i. Samtidig er det mye som forblir usagt. Her møter vi Tuva gjennom andres øyner. Vi får ikke med oss mye av den indre dialogen, følelsene hun holder skjult. Vi får riktignok små glimt av dem, men noe forblir en gåte. Det synes jeg ikke er en svakhet med boka, men det gir meg lyst til å bli kjent med Tuva!
Selv om Tuva er hovedpersonen mangler det …
Team Tuva er en fin liten bok, delt opp i flere noveller. I hver novelle møter vi hovedpersonen, Tuva, gjennom forskjellige personers øyner. Presten som skal mekke tale til hennes mors begravelse, tannlegen, advokaten, fastlegen, en kåt snekker, personlig trener, en bankansatt og psykologen hennes.
Vi møter Tuva som et komplekst menneske - engstelig, stressa, deprimert og sliten, men like så mye spontan, begeistra, ærlig og direkte. Jeg synes Tuva er en karakter det er lett å bli litt glad i. Samtidig er det mye som forblir usagt. Her møter vi Tuva gjennom andres øyner. Vi får ikke med oss mye av den indre dialogen, følelsene hun holder skjult. Vi får riktignok små glimt av dem, men noe forblir en gåte. Det synes jeg ikke er en svakhet med boka, men det gir meg lyst til å bli kjent med Tuva!
Selv om Tuva er hovedpersonen mangler det ikke på andre karakterer å bli kjent med, både de som er våre øyner inn i boka og mennesker i deres liv. De fleste novellene starter med å gi oss et lite innblikk i livet til personene som møter Tuva. De er stort sett i roller der vi bare pleier å møte dem i en profesjonell kontekst, under tidspress og med lite rom for det menneskelige. Team Tuva minner oss litt på at også disse personene er mennesker, med et like komplekst privat-, tanke- og følelsesliv som det vi selv opplever hver dag.
Dette er definitivt ei bok jeg kan se for meg å lese igjen, eller som jeg lett kunne ønsket meg en oppfølger til!
Ingen kjem upåverka frå eit møte med Tuva. Noko ligg alltid igjen: ein smittande latter, …
Eg trudde vi var saman i eit langt over gjennomsnittet festleg lag, eg kjente glede og snakka fritt, men så - klart som lynet - forstod eg at eg var aleine blant dei. Og det gjekk opp for meg at det er den kjensla eg alltid har, det er sjølve livskjensla, men som eg klarer å gløyme i fellesskap med andre, eller i rus.