User Profile

Ein morosam roman som peiker mot både kammerspelet og krimmysteriet. Du følgjer eit ektepar som har (noko motvillig) lånt ei veldig flott hytte. Hovudpersonen er kvinna i forholdet, og du får eit (artig)! innblikk i korleis ho iscenesetter seg sjølv og korleis ho les andre.

Ei veldig fin innføring i kva som skjer i KI-feltet. Boka får fram historikken bak, den generelle situasjonen i dag og kva moglegheiter og farar som lurer i framtida. Strümke er særleg god når ho peiker på korleis me må ta risikoen på alvor. Og ho klarer det heile i eit lettbeint men (stort sett) sakleg språk.

Dette var ei fin utgjeving. Eg har ingen forutsetning til å seie noko om kor god omsetjinga er, men dikta var fine å lese. Det er skrive inn litt kontekstinformasjon om dei, som gjer at det er lettare å forstå korleis dei både er ein del av gjeterdikttradisjonen og ein kommentar på tidlegare verk. Eg fekk lyst til å lese meir av kanon-serien.

Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har spilt særlig mange av spillene til Sid Meier. Noen av dem så jeg mine eldre brødre spille da jeg var ung. Boka går kronologisk fra spill til spill, men det viktige for Meier er helheten, så om man ikke kjenner spilla går det likevel veldig fint å følge hans livshistorie og erfaringer. Og selv om memoarene ikke inneholder grenseprengende åpenbarelser, er det likevel fine refleksjoner rundt det å være skapende. Jeg liker særlig at han er opptatt av hvor viktig det var for ham å ha flere interesser. Han knytter de fleste spillene sine til interesser og opplevelser som ikke har noe med hans programmering/data-interesse å gjøre.

Det er vanskelig å ha særlig sympati med noen i denne boka, men det er vel heller ikke meningen. Maktkamp og intriger er spennende, men jeg ble ikke så revet med i de prinsipielle samtalene de har. Her tror jeg alt ligger til rette for en film som overgår boka.

Dette er andre gang jeg leser Dune, men i årene mellom de to lesningene har jeg sett begge filmene og tv-serien, så denne gangen var det lettere å henge med på Herberts verden. Og denne gangen fenget det også mer. Dess mer enn lærer om Arrakis, dess mer interessant blir intrigene.

Men jeg er egentlig ikke så sikker på om det var nødvendig at noen karakterer kan se frem i tid. Det er sentralt i Dune-universet, men i denne boka (isolert) bidrar det ikke til å gjøre verden mer interessant.

Eg veit ikkje heilt om boka har gjort seg fortent til den sterke symbolbruken på omslaget - men det er ei bok eg vil råde alle til å lese. Ho er ikkje så stor, og ho argumenterer godt for korleis ein aktivt må kjempe for demokrati og fridom. Boka er tydeleg eit resultat av Trump og ber preg av å ta utgangspunkt i Amerika, men poenga står. Kapittelet om å lese brukte eg som utgangspunkt for eit leseprosjekt med norskklassen min.

Ein stripeserie bygga på Dante - på nynorsk. Serien held seg til historia, men klarar likevel å ha humoristiske poeng i kvar stripe. Av og til morosame, ofte heilt greie og ein del gonger litt vel tamt. Men det fungerer bra, og eg trur at det kan vere ein fin veg inn i Dante, sjølv om det er myke vrøvl. Omsetjinga er grundig og har truleg vore vanskeleg.

Det er ikkje ofte eg vel meg reiseskildringar, det er ein sjanger som av og til kan verke meir som eit middel for skribente for å bearbeite reisa si. Men målet er vel at denne bearbeidinga skal vere interessant for alle. Denne boka er vel det, men ofte får eg meir lyst til å reise sjølv enn å lese om Stewarts tur.

Morosam lita bok, Loe tek ein heil masse på kornet. Eg skulle ønskje at det var meir plott i boka, sjølv om det ville ha brote med konseptet.

Eng: A novel about a small Norwegian town's reaction (and non-reaction) to the German occupation. Nor: Sidan eg sjølv er frå Sokndal, var dette ei kjekk bok å lese. Eg håper at den bygger på korleis situasjonen faktisk var. Men eg veit ikkje om boka er like spanande for andre. Det er ei sjølvpublisert bok, på godt og vondt. Den kunne godt hatt seg ein runde med ein redaktør - det er mykje "tell" heller enn "show". Samtidig er det ikkje sikkert at boka hadde overlevd ei runde gjennom eit etablert forlag, så eg er sånnsett nøgd over at ho likevel blei publisert.

Eng: Pretty much a sequel to The Martian - and that's not a bad thing.

Nor: Eg likte veldig godt "The Martian" då eg las ho, det er noko med problemløysing og det å tilpasse seg det ein har, som er tilfredsstillande å lese. Det er truleg det same som eg likte med MacGyver. Denne boka handlar om ein annan kar i ein annan situasjon, men opplegget er det same: ein mann med litt nerdete humor og mykje vitskapleg kompetanse må kjempe om å overleves i verdsrommet. Men her går ein steget vidare inn i science fiction, noko som fungerer bra. Samtidig så følest det av og til litt intimt å lese bøker som dette, då hovudpersonen utan tvil er ei forlenging av Weir sjølv. Ein slags dagdraum.

Jeg forstår godt at dette er en roman som har slått an, og jeg følgte historien ivrig. Boka starter som et forsøk på magisk realisme i Sør-Amerika, men med en hovedperson som er litt guttebok-aktig - en heltmodig gutt som blir flink i det meste. Men der første del av boka handler om hans kløkt, hvor vakker naturen er og hvor fæle mennesker kan være, er andre del mest en slags "forfatterens dagdrøm". Men jeg kommer definitivt til å oppsøke oppfølgerne.

Nå har jeg snart lest det meste (jeg vet om) av utgivelser knytta til Don Rosa, så mye av det som sto i denne (uautoriserte) biografien kjente jeg egentlig til - men langt ifra alt, og det var også interessant å få det hele satt i en sammenheng. Særlig Don Rosas møter og kommunikasjon med Carl Barks var interessant å lese noe utfyllende om.