Ei bok satt til et uheldig ungdomsmiljø i Oslo i ca. nåtida. Boka består av mange, korte sekvenser som virker å være stort sett kronologiske. Vi følger 3-4 ungdom i Oslo-området som har havna på skråplanet og som alle sliter med sitt. Jeg tror formatet gjør at denne boka er veldig lett å komme inn i, og derfor kan den f.eks. egne seg godt i skoleverket.

Språkbruken har fått en del oppmerksomhet, og det er fornøyelig å lese, uten at jeg kan si noe om hvor godt det treffer de faktiske multietnolektene i Oslo i dag. I likhet med Tante Ulrikkes vei er det en ordliste bakerst i boka som gjør det noe lettere å henge med. Karakterene i boka reflekterer flere ganger over språket sitt (og andres), som gjør at det er mer enn en gimmick.

Jeg likte boka, men alle de korte sekvensene gjorde egentlig mest at jeg savna utbrodering. Livet til disse guttene kunne vært en større roman, og det føles av og til som om en leser utdrag fra et større verk. Jeg gleder meg uansett til å se hva mer Lovrenski har å by på.