User Profile

Då eg fekk beskjed om at mi farmor låg på sjukehuset, og at ho truleg ikkje hadde lenge att, så kasta eg meg på bussen sørover etter jobb for å vere litt med ho på sjukehuset. I hurlumheiet så plukka eg med meg ei av bøkene eg fekk til jul, utan å tenke vidare over det. Så brukte et bussturen ned langs vestlandskysten på å lese nettopp denne boka - om ein som på sin siste dag tenker att på livet han har levd. Det var eit sterkt møte med ei sterk bok, men mest av alt ei hyllest av livet med sine bunnar og sine toppar. Eg likte veldig godt å vere med på Nils Vik si siste reise.

Jeg vet ikke om dette gjelder som ei bok, men jeg har nå tanker om den likevel. Det virker som å være en del av en serie med bøker om ulike årstall. Boka sikter seg inn på nostalgifølelsen, og den treffer jo temmelig godt. Det vil si, jeg fikk den fordi jeg ble født det året, så de konkrete hendelsene husker jeg jo lite om. Men det er jo kjekt å se gamle is-kart og lese om hva som var populært.

Det er jo en slags gavebok som stort sett inneholder bilder. Men den er gjennomført, og er en bedre innpakket nostalgibombe enn de man gjerne finner på nett. Og om man ikke har særlig bøker fra før og må sette denne i ei hylle, så har man kanskje startet ei bokhylle?

Men når det gjelder utforsiking av 1989 så vil jeg heller anbefale Trond Grams bok "1989" fra 2019.

Ei tullete bok om meitemarker. Det kan se ut som en typisk" faktabok" for barn, men det er bare tull fra ende til annen, med fine illustrasjoner til. Jeg fikk denne på engelsk som gave, men hadde den vært på norsk hadde jeg lett gitt den videre til ei niese eller en nevø.

(Samtidig sitter jeg jo inne med en følelse at det er dumt at de ikke også kunne lært noe om marker mens de leste boka, men så er jeg jo pedagog.)

Jeg leste denne med en skoleklasse for første gang, der de fleste var ukjente med handlinga i boka. Det var spennende å høre deres tanker om den underveis, særlig at mange av dem forventet at det vile ordne seg mot slutten. Selv om ikke alle ble fenget av boka, var det åpenbart scener i boka som satt igjen hos mange. Det er synd at det er vanskelig å sette av tid til å lese videre i serien. For min egen del er det vel tredje gang jeg leser den, og jeg husket vel stort sett det meste ganske godt. Begredelige greier.

En kort opplevelse som jeg tror vil etterlate seg et langvarig inntrykk. Diktene i denne er upompøse og direkte. Tjønn deler opplevelser og refleksjoner knyttet til å være adoptert, og jeg er enig i anmelderne som peker på at dette er ei bok mange har godt av å lese.

Jeg har lest to bøker av Nilssen før. "Få meg på for faen" er veldig tullete, mens "Tung tids tale" er veldig alvorlig. Denne boka etterlater meg med et inntrykk av Nilssen aller helst har lyst til å skrive tullete, men har havnet i en situasjon hvor hun har mye alvorlig hun vil si, og som det er viktig at hun sier. I denne boka tar hun opp veldig alvorlige tema, men klarer også peke på morsomme situasjoner underveis. En elegant balansekunst.

I really enjoy Puschak's YouTube content, he's great a curating culture, showing interesting pieces of art, fiction or ideas. His book of essays is at its best when he's highlighting and reflecting upon works of others, be it Emerson, Seinfeld or others. I was not as captivated by Puschak's personal stories, but it was still interesting to get to know the person behind the video essays.

Ei fin lita bok. Det er vel ein roman, sjølv om det ikkje eigentleg er særleg handling. Me følgjer ei dame i Oslo sine refleksjonar om det som foregår rundt ho. Det er ikkje eit uttalt kjærleisplott, noko som fekk meg til å tenke på om boka handla om det å vere singel - det å bere på tankar om folka rundt seg, men ikkje eigentleg ha noko utlaup for dei. Men eg trur ikkje det er eit poeng i boka. Eg likte særleg refleksjonen om ambulansehelikopter: Me, som samfunn, har bestemt at me skal gjere alt kva me kan for å få hjarte som slutter å banke, til å banke att. Derfor trener me folk opp i årevis, kjøper kjempedyrt utstyr og setter i gang eit valdsamt apparat kvar gong eit hjarte slutter å slå. Fine tankar.

For ein del år sidan kjøpte eg eit digert Oda Krohg-portrett som eg framleis har på veggen. Det er det kjente portrettet frå ektemannen Christian der ho er kledd i raudt og blått. Folk er veldig begeistra for biletet, og eg forstår dei godt. Men det gjer også at eg har blitt tipsa om denne boka veldig mange gonger. No har eg endeleg lese ho og...tja. Eg sleit med å la meg gripe av Oda sin historie, og må seie at eg eigentleg foretrakk den mykje meir nøkterne biografien som blei skriven om ho (av Anne Wickstrøm). Men eg får lyst til å lese alle desse verka som blei til inspirert av henne.

Denne boka ser på kunstarar som pryda eskene til dataspel på 80- og 90-talet (og litt fram til i dag). Eit av hovudpoenga, som blir sagt av mange av kunstarane, er at dei ofte hadde veldig lite å gå på når dei skulle lage illustrasjonane. Romskipa eller figurane var ofte berre nokre få pikslar. Det er interessant å lese kva kunstarane sjølv har å seie om prosessen, men det var ikkje spesielt interessant å lese boka frå perm til perm. Mange av kunstarane har svært like erfaringar og tankar, som gjer at det heile blir litt repetativt. Kunsten er herleg, då. Det er ikkje mange av verka eg har noko forhold til frå før, men det gjer ikkje noko. Ikkje overraskande nemner mange Frank Frazetta som inspirasjon.

Høgdepunktet med denne boka er korleis ho så tydeleg kjem frå eit kinesisk perspektiv. Her er det kinesisk historie, kultur og veremåte som dannar grunnlaget for historia, utan at det blir gjort noko vesen ut av det. Eg får lyst til å lese meir (scifi) frå heile verda, då det var så kjekt å setje seg inn i.

Sjølve historia har mange spanande moment, men også ein del som var mindre interessante. Det er noko med å lese skildringar av virtuelle verder som kjeder meg litt. Eg merka det også i Enders game og Ready player one. Tru kvifor? Den virtuelle verda i boka er jo ikkje mindre ekte enn den faktiske (fiktive) verda i boka.

Eg kontakta forlaget, og dei sa at dei ikkje har planar om å gje ut dei neste to bøkene i trilogien. Sukk!

Eg liker veldig godt korleis denne boka bygger opp verda si og karakterane. Ein får gradvis eit større innblikk av kva som har skjedd, korleis verda no er og kven dei ulike karakterane er...Men eg skulle ønskje at ikkje alt hadde svara, for eg har jo sett TV-serien. Boka er likevel god, men eg føler at eg gjekk glipp av mysteriet og nysgjerrigheita eg elles ville ha hatt.

Dette er mitt første eigentlege møte med Rimbereid, og det er litt tilfeldig at eg starta med denne boka. Det var kjekt å lese meg "med blyant" inn i diktet og personane. Det blei etter kvart færre spørsmålsteikn i margen, sjølv om eg nok ikkje var heilt med i alle delene. For kva var greia me desse plantane? Forma gjer også at ein må tygge meir på kjærleiksforholdet som er skildra. Valet av elektrikar og call-senter-jente gjer at historia verker meir rota i røynda, sjølv om bileta ofte er surrealistiske.