Andreas H.O. replied to Eivind's status
@eivind@mastodon.fjerland.no Eg er veldig glad i Mordet på Henrik Ibsen eg, altså, men "Bergens beskrivelser" er iallfall ei meir konsis greie over same tema.
Netthode, røynd geriljaarkivar, nyfiken, spelglad, småbarnspappa, har eit rekreasjonelt forhold til rekneark, sykler på ein el-omafiets, gjer Kessel Run på under 12 ps. Tidlegare radiofjes. #dftba #grønn
This link opens in a pop-up window
75% complete! Andreas H.O. has read 9 of 12 books.
@eivind@mastodon.fjerland.no Eg er veldig glad i Mordet på Henrik Ibsen eg, altså, men "Bergens beskrivelser" er iallfall ei meir konsis greie over same tema.
OÆH KEDEGAARI DAAEH! KEDEGAARI DAAH!
Eg er veldig glad i skrivinga til Nødtvedt. Og kva gjeld diktinga hans er eg veldig glad i å lese dikta høgt. Sånn med unntak av det skitenbergenske universet han har skapt i denne diktboka, er han ein av mine favorittar kva gjeld rytme og slag, han kakkar laus på språket med ei kraft som kun(?) skarre-r-en kan få til.
Uttrykket i denne kjennest som ein forløpar til "Mordet på Henrik Ibsen" (2021), også dette er ei slags utforsking av fordums Bergen sett frå ein moderne ståstad. Men i motsetning til den gamle "Bergens beskrivelse", gjort på midten av 1700-talet av ein Ludvig Holberg som ikkje hadde budd her på 30 år, er dette ei skarp stemme opp frå mellom to våte brusteinar AKKURAT NO.
Sikkert ikkje like epokegjerande som gode gamle Ludde, men likeframt eit eksplosivt og musikalsk stykke arbeid.
Eigentleg den første litt lengre historia 3-åringen min har takla. Ho ville lese den på grunn av katta på framsida (som er ein heilt fair grunn for å lese ei bok), og litt justeringar av språket undervegs måtte til. Passar nok perfekt for 6-åringen. Historia i seg sjølv er ganske bog standard helteeventyr, ingen overraskingar om du har lest… bøker, men teikningane løfter det eit hakk.
Dette er min absolutte favorittstripeserie for tida. Det er klart den treffer meg som KI-interessert nørdepappa med eit kjenslefullt indre vesen og hang til mørketidsdepresjonar og nynorsk, men læll.
Her er eg ikkje habil sidan eg både har støtta boka med pengar og er intervjuobjekt, men ein fin gjennomgang av eit av mine absolutte favorittband sin spede oppstart – inkludert nokre perspektiv frå ein rockehungrig 15-åring inst i Sognefjorden.
DUNE (1965): Svarte, for en bok. Mye mer lettlest enn fryktet, tross Herberts psilocybin-kaninhull. Gjennomført, slagkraftig. Akkurat annerledes nok til at Villeneuve-filmene fungerte godt på egne ben, lik nok til å kjenne seg igjen i historien og ha en kontekst å lese ut ifra. En bok som anbefales å lese i noen få, lange lesestrekk, ikke nødvendigvis noe du plukker opp når du har et par minutter til overs.
Ei kortfatta og lettlest samanfatting med konkrete tiltak og fine case frå norsk repararatørar og nærliggande bransjer – med den viktige skiljelinja mellom resirkulering og reparasjon/vedlikehald framheva. Forfattaren har hatt temaet som interessefelt i mange år, og dette er ei oppsummering av mykje arbeid.
She let out a breath. “Ashley, you’re the only person who has to live in your skin, and wake up with the consequences of your choices. That’s why you can’t let other people make the big choices for you. You have to do what it feels right to do, and you can’t let anybody stop you.” I heard the stifled smile again. “Not even me.”
The adult men in my community noticed my body was changing before I did, and they did not hesitate to keep me updated.
We wanted to be good, as all children do, but as young Black children learn sooner than others, we don’t all get the chance to be seen that way.
One time a boy told me my mother was ugly, and I fought him so hard I ended up with a reputation. Ashley Ford will fight boys. I liked that.
I was much more interested in bearing witness to all this freedom. Grown-ups seemed lighter at night, like their feet might hover an inch or two off the ground as soon as the sun went down. The later it got, the higher they flew.
Parents were different when their children slept, and I had become an expert at making myself invisible enough to watch the transformation.
As I attempted to drive this boy into the sandpit beneath his writhing body, I remembered my grandmother telling me, “I never lost a fight in my life, because I never stopped fighting until I won.”