SK Gaski replied to 📚torstein📚's status
@torstein@bookwyrm.social Men finnes det en «Balladen om Richard Sharpe», for om ikke vet æ kæm som vinn på walkover!
Stadig nye forsøk på å huske ka æ har lest. Grei kombo av høyt og lavt, nytt og gammelt.
[bøker merket «lyrikkutvalget» vil ikke få en vurdering før muligens i etterkant av møter]
This link opens in a pop-up window
90% complete! SK Gaski has read 225 of 250 books.
@torstein@bookwyrm.social Men finnes det en «Balladen om Richard Sharpe», for om ikke vet æ kæm som vinn på walkover!
Æ e ikke nokka god på å høre på lydbøker, egentlig, og Kate Zambreno e en sånn forfatter æ treng å streke under i mens æ les, så æ fikk mest av alt slått fast at også den her e verdt å eie (og fundert litt mer på om æ i 2025 skal lese snevert: Olav H. Hauge sin dagbok, Kate Zambreno og kanskje Sofia Samatar. Det e fristanes.).
@3ivin6 Æ tror ho nettopp e kommet ut i norsk oversettelse med nokka? (Nu sjekka æ, Annie John, i september) Pluss at navnet hennes bestandig blusse litt opp rundt Nobelpris-tider, for æ tror ho har vært nevnt som aktuell kandidat i minst ti år.
Det va en bitteliten bok, men å, den ga mæ ondt i hjertet etter endt lesing (på den bra måten).
(Det e en fjerdeklassing i Japan som e henført av Ms Ice Sandwich (pluss litt mer) og hele teksten e som resitert av en fjerdeklassing på en utmattanes og entusiastisk måte, og det kunne blitt slitsomt, men den e kort nok til at det bær hele veien og va så fint.)
Anbefales!
And now I'm beginning to feel so drained and tired that I don't think I can move. I don't even wash my hands and face, I just curl up on the floor and close my eyes, and my eyelids start to get heavy and I can't open my eyes any more. I wonder if when I wake up will I be on my futon, and how nice it will be if I am. I remember a long time ago, maybe before I could have any memories, so it could be a memory that I made up, someone like my dad, when I was half-asleep, picking me up and rocking me and laying me down on my soft futon, and it feels like a real memory that comes back to me at times like this, and maybe tomorrow morning I will find myself tucked up in my futon. I know it's not going to happen, still I think about it because it feels like I am remembering my dad. I hear myself mumbling, Did you bring me here when I was sleepy? I realize that I am speaking to my dad who isn't here, but he must be here somewhere. And I remember the sensation of being in his arms as I fall asleep with my head on the zabuton.
— Ms Ice Sandwich by Mieko Kawakami (Page 70 - 71)
Nu e det ikke anna å gjøre enn å håpe på at Jamaica Kincaid vinn Nobelprisen for litteratur til neste år, sånn at æ kan skryte på mæ å ha lest ho.
Det ga mersmak, så kanskje æ plukke opp flere bøker etterhvert; det va rart og tidvis uforståelig, men på en sånn måte æ like. Det blei muligens bedre/verre av at æ også insisterte på å høre på Pauline Oliveros mens æ leste, æ tror dem e på fremmedgjøringsskalaen begge to (æ skulle si «i hver sin ende av», men så visste æ ikke lenger ka det skulle bety).
What is my nature, then? For in isolation I am all purpose and industry and determination and prudence, as if I were the single survivor of a species whose evolutionary history can be traced to the most ancient of ancients; in isolation I ruthlessly plow the deep silences, seeking my opportunities like a miner seeking veins of treasure. In what shallow glimmering space shall I find what glimmering glory? The stark, stony mountainous surface is turned to green, rolling meadow, and a spring of clear water, its origins a mystery, its purpose and beauty constant, draws all manner of troubled existence seeking solace. And again and again, the heart – buried deeply as ever in the human breast, its four chambers exposed to love and joy and pain and the small shafts that fall with desperation in between.
— At the Bottom of the River by Jamaica Kincaid (Page 48)
[…]; this is how to bully a man; this is how a man bullies you; this is how to love a man, and if it doesn’t work there are other ways, and if they don’t work don’t feel too bad about giving up; […]
— At the Bottom of the River by Jamaica Kincaid (Page 5)
Det e en bitteliten sak, seksten sider med femti punkter, referansetungt som bare det til (andre) feministiske forfattera og kunstnera, om å skrive kropp og å skrive fra kropp, og med ujevne mellomrom gjenles æ den for å huske kordan man kan skrive, alt man kan lære og ta med sæ, å skrive i en sammenheng – det e betrygganes og beroliganes.