User Profile

Æ huske den gangen i 2012 da æ begynte å lese InCryptid-serien til Seanan McGuire, og synes det va behagelig, fordi den va mye mindre komplisert enn Toby Daye-bøkern. Vel, det her va bok fjorten, og et eller anna sted langs leseruta slutta det å være ukomplisert. Men æ elske det. Det anbefales nok egentlig å begynne et sted nærmere begynnelsen, men om du vil lese en roman om et spøkelse som må redde verden, så e det en slags oppsummering i begynnelsen av den boka her, for all del!

Libby hadde en lydbokversjon av stykket, og siden æ måtte ta buss for tog va det ikke veldig aktuelt å lese ting, så da hørte æ på det her. Det vil si, æ sov mæ gjennom den første timen, og så va æ forvirra den neste, men til mitt forsvar e det et stykke som åpne opp for forvirring (og kanskje litt søvn i alle gjentakelsan).

Æ har hørt på den litt av og på de to siste uken, sovna til den et par ganger, lytta mer med vilje mens æ va på tur hjem eller til byen, alt ettersom, og det e et gøyalt stykke, særlig om man kan litt Hamlet (æ kan litt Hamlet, akkurat nok til å henge med).

En søt liten ungdomsroman æ leste i et langtrukkent jafs på tur sørover fra ferie – æ va bare tre kvarter unna å miste toget fordi æ måtte lese ferdig og glemte å følge med på klokka.

Den e skrevet av noen æ delvis internettkjenne, så æ e i utgangspunktet fan, men æ tror æ ville synes den va sjarmeranes uansett – den handle om det innadvendte skolelyset Rochelle som ende opp med sommerjobb hos en lokal kino. Det e en dæsj Empire Records og en smule av absolutt alle tenåringsfilman æ så som tenåring, men den gjør det underholdanes og bra og med passe mengde sjarm og aha-opplevelser for hovedpersonan. Tommel opp!

Sjette og sannsynligvis siste boka i Olympus, Inc-serien, som omhandle livet hos en tidsskriftutgiver, som levd av karakterer fra gresk mytologi. Enten ramle folk av så fort man nevne ramma for fortellinga, eller så e dem helt med. Æ va helt med. De tre siste bøkern e mindre direkte knytta til bransjen, men med karakterer man har møtt i tidligere bøker, og det her knytte sammen noen tråder fra særlig de to forrige bøkern, på tilfredsstillanes vis. Æ slukte den (sånn av typen at æ lå våken til æ va ferdiglest fordi æ måtte se kordan det gikk), og kjenne på mæ at det fort kan hende at æ skal lese hele serien om igjen en dag, fordi æ likte dem og verdenen dem bygga opp så godt.

Æ kjøpte den her romanen til ebokleseren min i 2018, og av en eller anna grunn begynte æ å lese den i mars. Akkurat sånn det skal være med bøker, dem dukke opp når det passe sæ.

Æ tror en av grunnan til at æ brukte så lang tid på å begynne på den e at det virka deprimeranes (i fall det ikke e åpenbart unngår æ stort sett deprimeranes bøker, livet e ille nok om man ikke skal gjøre det verre med vilje), men den bær historian sine på en sånn måte at det føltes overkommelig, til og med i det jævligste. Ikke distansert, men trygg i teksten. Og så va æ spent på slutten, om den klarte å bære så mange generasjoner, og det synes æ den fikk til, uten at det blei hverken for mye eller for lite. Æ e glad æ leste den.

Æ skjønne koffor alle æ kjenne har sust gjennom den her, snakk om bok man kan suse gjennom!

Men æ tenkte også litt på korvidt det e nokka med den som har en eim av «mannlig forfatter får anerkjennelse for å skrive som kvinner lenge har gjort». Ikke bare fordi den handle om en forsmådd kvinne, for all del, så banal e æ ikke, men det e nokka i fortellertonen som slo mæ som sånt som risikere å få mer anerkjennelse når en mann gjør det enn om en kvinne hadde gjort det. Det kan dog bare være min generelt kritiske innstilling som skinn for hardt gjennom, for gøy å lese va det uansett. Og æ digge fotografiet på omslaget, det e nesten det æ likte best av alt (æ huske ikke lenger kæm fotografen va).

Det her, den ganske frittståanes oppfølgeren til Når ein først skal skyte nokon, e blant de rareste bøkern æ har lest i år (sammen med Når ein først skal skyte nokon). Det føles ikke som romaner, det e definitivt ikke novellesamlinger, det e ganske mye fjas, men ikke bare, det e veldig nynorskt, litt teit, og uhorvelig gøy. Lenge leve kampen for i-målet, sier æ bare!

Æ fikk en melding i bookbites at æ endelig kunne lese Ikke mennesker jeg kan regne med, og da æ åpna den oppdaga æ at den her boka lå lånt og delvis lest på den digitale bokhylla, så da fortsatte æ på den.

Helt ok korte fortellinger basert på runeskrifter, sjøl lot æ mæ dels irritere av at dem tidvis hang sammen, men i veldig ukronologisk rekkefølge. Æ e ikke en puslespilleser, og æ gidd ikke følge med på sånne «vent den her karakteren har samme navn som hen som blei nevnt tidligere i boka hmmmm», så det traff ikke helt, men historian i sæ sjøl va fin, og fra en tidsperiode æ ikke har tenkt så mye på før, så det va interessante innblikk i kordan ting fungerte.

Det e feil å si at det va en gøyal liten tegneserieroman for ungdom, for den e tidvis deprimeranes, men æ likte den.