I diktene og prosatekstene kommer det frem nesten utrolig umenneskelighet. Diktene bringer frem stemmene til de tause kvinnene. Diktene myker ikke opp fortellingenes innhold, men gir bare et bilde av hvordan det er å overleve i et voldelig forhold, og å overleve, hvis man overlever.
Det er iøyefallende hvordan kvinnen ikke er “et eget individ“.
Hun eies av hele slekta, og er på en måte alles tjenestepia, er alles trygghet og bærer på seg alles verdighet.
Fortellingene fremhever det bildet at kvinnene ofte blir de skyldige hvis …