SK Gaski started reading Black Water Sister by Zen Cho

Black Water Sister by Zen Cho
"A reluctant medium is about to discover the ties that bind can unleash a dangerous power . . . . …
Stadig nye forsøk på å huske ka æ har lest. Grei kombo av høyt og lavt, nytt og gammelt.
[bøker merket «lyrikkutvalget» vil ikke få en vurdering før muligens i etterkant av møter]
This link opens in a pop-up window
49% complete! SK Gaski has read 74 of 150 books.

"A reluctant medium is about to discover the ties that bind can unleash a dangerous power . . . . …
Veldig fin gjennomgang av det tidlige internettet og kordan man gikk fra endeløse muligheter til fellesskap til at alle e brukera på svære privateide nettfora som snik sæ inn i alle deler av livet vårres. Åpent øye for både kordan minoriteter aldri egentlig har hatt plass i «det offentlige internettet», men også kordan dem har laga sæ plass, tidvis på tvers av virkelighetsfjerne hvite techguys.
Æ lærte en del, og fikk befesta noen ting æ visste, og generelt va det interessant, og personlig på en måte som vise konkret ka forskjellige former for sosiale medier har betydd.
Writing and photographing grew less precious and deliberate. I spun my existence into digital content in an act that was a way to preserve memories as much as it was a way to communicate with others and extinguish loneliness.
It is either that there are no feelings of l'esprit de l'escalier on the internet or that the internet is all staircase wit. Social media on mobile had a different tempo and friction as users documented in the moment, rather than retrospectively.
Aristoteles innleder Metafysikken med de berømte ordene om at alle mennesker, ut fra sin natur, har et begjær etter kunnskap. I dag er det fristende å si at snarere enn å ha et begjær etter kunnskap, er det oftere et begjær etter å fremstå for andre som om man har kunnskap. Manges oppførsel på sosiale medier kunne forlede en til å tro at polyhistorenes [allviternes] tid slett ikke er forbi, og at vi snarere lever i deres blomstringstid. Et slående trekk er bredden i hva de mener å kunne uttale seg med autoritet om. Uansett hva som måtte dominere i nyhetsbildet, det seg være klimaendringer, amerikansk innenrikspolitikk, strømkrise, pandemier eller krig, uttaler mange seg med den samme skråsikkerhet og gjør krav på å bli tatt alvorlig som forvaltere av en umåtelig innsikt. Den vanligste typen polyhistor er utvilsomt den selvutnevnte. Den som i dag foregir å beherske det meste, vil nødvendigvis være en dilettant.
— Dumhet, idioti og dumme idioter by Svendsen, Lars Fr. H. (Page 36)
Så det her og tenkte på dokker :)
[…] Det [Robert] Musil kaller «intelligent dumhet» vil være karakterisert av at man er lærd, endog sofistikert, men vil likevel komme til kort overfor de pretensjonene man har. Hva er kuren mot denne dumheten? Ifølge Musil er svaret rett og slett: ydmykhet eller beskjedenhet (Bescheidung). Hvis du klarer å unngå å bli for høy på deg selv, bedrer du oddsene for å unngå dumhet og idioti. Prøv å holde fast ved innsikten i dine begrensninger.
Pompøse dumrianer som dr. Arnheim [i Musils roman Mannen uten egenskaper] serverer rene trivialiteter som om de var den dypeste visdom. Den dumme beveger seg ikke utenfor det kjente, og viderefører kun det han har fått overlevert. Det ser den dumme gjerne ikke noe problem med, og er slik sett svært komfortabel med å være dum, selv om han nok kan bli dypt fornærmet hvis du påpeker at han er dum.
— Dumhet, idioti og dumme idioter by Svendsen, Lars Fr. H. (Page 32)
Jeg skulle ønske transfolk fikk mer plass til å snakke om nyansene i livene våre uten å risikere å bli fratatt retten til å være. Jeg tror det hadde vært fint for oss som enkeltmennesker, det hadde beriket samfunnet, og ikke minst så ville det gjort at folk som lurer på om de er trans, som lurer på om de skal gjennomgå behandling eller sosialt transisjonere, fikk se at identitet og livet er mer komplekst og nydelig nyansert enn de enkle ordene vi bruker for å beskrive det.
For når TERFs-ene roper om at transfolk pusher butche jenter til å bli transgutter, så er det ikke bare usant. Det fører også til at vi ikke kan snakke fritt og åpent om disse nyansene. Jeg kan ikke si det tydelig nok: Transfolk har ingen interesse av å presse noen til å være trans, vi synes ikke rigide kjønnsroller er så fett at vi vil ha folk inn i bokser, og vi er faktisk ikke homofobe. Butche jenter og kvinner, både cis og trans: To the front!
Det er bare det at hver gang vi snakker om disse nyansene, brukes det mot oss. Så om man ønsker en mer nyansert debatt om kjønn, kjønnsroller og også om fordeler og ulemper med kjønnsbekreftende behandling, så gi oss rom til å snakke om det uten å frata oss identiteten vår. Transfolk som har gjennomgått medisinske transisjoner, er vi som vet best hvilke fordeler og ulemper som finnes ved denne typen behandling.
Jeg lengter etter å ha de samtalene, og jeg vil ha dem med folk som har kunnskap om kjønn og omsorg for transfolk. Med folk som faktisk respekterer min identitet. For tro ikke ett sekund på at de som roper «det fins bare to kjønn, og kjønnsbekreftende behandling er farlig», har omsorg og respekt for transpersoner. De later som om de bryr seg om mulig angring og bivirkninger av hormoner, men det er bare vikarierende motiver for å frata oss alt. Og så kan det kanskje hende det finnes noen som har denne omsorgen, men da er det opp til dem å overbevise oss om at så er tilfelle. Vi gjør rett i å være skeptiske. Vi har altfor lenge latt tvilen komme cisfolk til gode. De som «bare har stilt spørsmål», som seks måneder senere deler anti-transpropaganda og signerer opprop mot at vi snakker om trans i skolen.
— Født i rett kropp by Luca Dalen Espseth (Page 128 - 129)

Terje Vigen er et av Norges mest berømte dikt. Det ble skrevet i 1861 og utgitt i 1871. Dette episke …

The most famous, beautiful and spiritually moving poems of the twentieth-century, read by the most famous poet. Historic recordings of …
Æ oppdaga plutselig at prøveabonnementet mitt på Nextory (som æ bare prøve fordi æ kunne få Trumf-bonus, æ vet ikke ka slags nivå av voksen og kjedelig det e) ga mæ tilgang til den her, og i et forsøk på å en gang være noenlunde samtidig i den USAnske bokhøsten, greip æ sjansen til å høre på boka Anna Marie Tendler har skrevet om alt anna enn kordan det va å skille sæ fra John Mulaney.
Det første kapittelet va litt interessant, mens det andre funka, men ikke så mye mer. Rundt det tredje skrudde æ hastigheta litt opp, og resten av boka hørte æ på 1.2 eller 1.3, da føltes det som et noenlunde fornuftig tempo. Det e ett kapittel som handle om et spesifikt dødsfall, da blei æ litt tårebefengt, men generelt e det omtrent som å lese dagbokshistorian til noen du ikke egentlig bryr dæ så …
Æ oppdaga plutselig at prøveabonnementet mitt på Nextory (som æ bare prøve fordi æ kunne få Trumf-bonus, æ vet ikke ka slags nivå av voksen og kjedelig det e) ga mæ tilgang til den her, og i et forsøk på å en gang være noenlunde samtidig i den USAnske bokhøsten, greip æ sjansen til å høre på boka Anna Marie Tendler har skrevet om alt anna enn kordan det va å skille sæ fra John Mulaney.
Det første kapittelet va litt interessant, mens det andre funka, men ikke så mye mer. Rundt det tredje skrudde æ hastigheta litt opp, og resten av boka hørte æ på 1.2 eller 1.3, da føltes det som et noenlunde fornuftig tempo. Det e ett kapittel som handle om et spesifikt dødsfall, da blei æ litt tårebefengt, men generelt e det omtrent som å lese dagbokshistorian til noen du ikke egentlig bryr dæ så mye om?
Språket e helt flatt, det finnes ikke uventa formuleringer eller sånt (det va én setning kor æ tenkte «det va ikke så dumt sagt», men heller ikke den va interessant nok til å notere den ned), historien veksle mellom cirka nåtid (2021-2022/3(?)) og forskjellige hendelser opp gjennom. Å høre på lydboka (innlest av ho sjøl) gjør det også tydelig kor banalt mye av det e, i gjengivelser av samtaler og situasjoner, sånt man hadde skumma om det va trykt tekst, men som man må høre på lydbok, helt uten at det føles verdt det. Det e en grunnlegganes skepsis til menn i teksten, men den blir aldri nokka mer enn en mer inderlig variant av den ironiske misandrien vi dreiv med for noen år siden.
Æ så noen som mente at hovedproblemet til Tendler e at ho egentlig bare burde hatt en jobb, og æ e tilbøyelig til å være enig. Ho hate menn men ende ofte opp i situasjoner kor dem forsørge ho, og teksten gjør ingen forsøk på å tenke nokka om det, æ vet ikke engang om den e klar over at det kunne vært en fruktbar dikotomi.
Tendler blei kjent delvis gjennom å være kona til Mulaney, og delvis gjennom å lage lampeskjermer, og etterhvert også for fotografian sine, en slags dyster New England-viktoriansk kunstgreie med selvportretter kor ho ligg henslengt og svinn hen (sånn veldig kort oppsummert), og det e nok der fotografian og teksten ligne mest: det e staffasje og en slags tanke om ka som ser bra ut, men æ ser ingen vilje til å gå dypere inn i det, til å tenke mot sæsjøl, ikke bare med.
Æ rydda den her på plass i bokhylla hin dagen (mens æ panikkrydda før foreldran mine kom) og i dag plukka æ den fram igjen og leste mæ gjennom den. Og innså at æ for tida les bøker som fulle sjømenn spandere drinka: helt uten tanke for størrelse og mengde. Alle skal få! ( Æ ** lese)
Æ e veldig glad i greian til Anja Dahle Øverbye, og den her e litt mer dagbok og litt mindre fiksjon enn de større arbeidan hennes, men æ likte den veldig godt – blandinga mellom forseggjorte illustrasjoner og raskere skisser e fin, og streken hennes e tydelig uansett.
Æ rydda den her på plass i bokhylla hin dagen (mens æ panikkrydda før foreldran mine kom) og i dag plukka æ den fram igjen og leste mæ gjennom den. Og innså at æ for tida les bøker som fulle sjømenn spandere drinka: helt uten tanke for størrelse og mengde. Alle skal få! ( Æ ** lese)
Æ e veldig glad i greian til Anja Dahle Øverbye, og den her e litt mer dagbok og litt mindre fiksjon enn de større arbeidan hennes, men æ likte den veldig godt – blandinga mellom forseggjorte illustrasjoner og raskere skisser e fin, og streken hennes e tydelig uansett.
Noen nevnte nokka om enten forfatteren av den her boka, eller mannen den omtale (G.M.), og plutselig hadde æ lest hele. Det går raskt å lese, men e ganske ubekvemt (sjøl om det også e fascineranes å se forskjellen mellom da og nu, og sannsynligvis mellom Frankrike og Norge (sjøl om æ tror forskjellen mellom Frankrike og Norge den gang da va mindre enn man kanskje ønske å innbille sæ nu (se også Kim Frieles fall da pedofili-leflinginga til LLH kom opp hin året))).