For noen år siden gjenleste æ Følelsers forvirring, en roman fra 1938 skrevet av Borghild Krane, som norsklæreren min anbefalte mæ da æ va 17/18, om en ung lesbisk kvinne. Det va et fascineranes gjensyn, fordi æ huska at boka hadde gjort sterkt inntrykk på mæ, men æ huska ikke, kunne strengt tatt ikke huske kor mye den har påvirka tanke- og væremåten min, livsholdninga, livsfilosofi – æ tror ikke nødvendigvis æ hadde vært et drastisk annerledes menneske om æ aldri leste den, men æ e det mennesket æ e fordi æ leste den.

Samme følelsen sitt æ igjen med etter å ha gjenlest Prostitute Laundry for første gang på nesten ti år: den opprinnelige lesinga har farga ka æ tenke om kjærleik, om sex, om penger, om tillit og tilgivelse, på måter æ ikke helt va klar over før gjenlesinga. Det kan hende det har gjort mæ mer kynisk på noen områder, men ikke på en måte som e ufortjent (mot mæsjøl? mot verden? mot menn?), men det har også gjort at æ har levd livet litt mer åpent enn æ kanskje ville gjort ellers. Litt mer i stand til å tenke «æ skulle ønske det va mæ du ville ha, men om det ikke e det håpe æ du e lykkelig» (i mine bitrere øyeblikk kan det hende æ har lagt til et «så e i det minste én av oss lykkelig», men man e jo bare et menneske). Æ øve fortsatt, men måten Charlotte Shane skriv om å være menneske gjør at æ oftere e glad for å være det, det e en gave.