Æ like bøkern til Zen Cho (dem æ har lest så langt, i hvert fall), det går litt i oppoverbakke med alle referansan æ ikke kjenne (og æ blir så nysgjerrig på all maten æ ikke kan se for mæ, enkel som æ e), så det e nokka litt mer slitsomt i å lese nokka du ikke kan være inneforstått i, men det e jo som oftest verdt det – det her e en slags spøkelsesfortelling om Jess og guder og bestemødre og sinne, og æ e glad æ leste den.