Æ oppdaga plutselig at prøveabonnementet mitt på Nextory (som æ bare prøve fordi æ kunne få Trumf-bonus, æ vet ikke ka slags nivå av voksen og kjedelig det e) ga mæ tilgang til den her, og i et forsøk på å en gang være noenlunde samtidig i den USAnske bokhøsten, greip æ sjansen til å høre på boka Anna Marie Tendler har skrevet om alt anna enn kordan det va å skille sæ fra John Mulaney.
Det første kapittelet va litt interessant, mens det andre funka, men ikke så mye mer. Rundt det tredje skrudde æ hastigheta litt opp, og resten av boka hørte æ på 1.2 eller 1.3, da føltes det som et noenlunde fornuftig tempo. Det e ett kapittel som handle om et spesifikt dødsfall, da blei æ litt tårebefengt, men generelt e det omtrent som å lese dagbokshistorian til noen du ikke egentlig bryr dæ så mye om?
Språket e helt flatt, det finnes ikke uventa formuleringer eller sånt (det va én setning kor æ tenkte «det va ikke så dumt sagt», men heller ikke den va interessant nok til å notere den ned), historien veksle mellom cirka nåtid (2021-2022/3(?)) og forskjellige hendelser opp gjennom. Å høre på lydboka (innlest av ho sjøl) gjør det også tydelig kor banalt mye av det e, i gjengivelser av samtaler og situasjoner, sånt man hadde skumma om det va trykt tekst, men som man må høre på lydbok, helt uten at det føles verdt det. Det e en grunnlegganes skepsis til menn i teksten, men den blir aldri nokka mer enn en mer inderlig variant av den ironiske misandrien vi dreiv med for noen år siden.
Æ så noen som mente at hovedproblemet til Tendler e at ho egentlig bare burde hatt en jobb, og æ e tilbøyelig til å være enig. Ho hate menn men ende ofte opp i situasjoner kor dem forsørge ho, og teksten gjør ingen forsøk på å tenke nokka om det, æ vet ikke engang om den e klar over at det kunne vært en fruktbar dikotomi.
Tendler blei kjent delvis gjennom å være kona til Mulaney, og delvis gjennom å lage lampeskjermer, og etterhvert også for fotografian sine, en slags dyster New England-viktoriansk kunstgreie med selvportretter kor ho ligg henslengt og svinn hen (sånn veldig kort oppsummert), og det e nok der fotografian og teksten ligne mest: det e staffasje og en slags tanke om ka som ser bra ut, men æ ser ingen vilje til å gå dypere inn i det, til å tenke mot sæsjøl, ikke bare med.
