Robin None

Night Witches by Jason Morningstar
There was a night bomber regiment in World War Two composed entirely of women. Natural-born Soviet airwomen.
These 200 …
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
96% complete! Einar has read 30 of 31 books.

There was a night bomber regiment in World War Two composed entirely of women. Natural-born Soviet airwomen.
These 200 …
Belief was the food of the gods. But they also needed a shape. Gods became what people believed they ought to be. So the Goddess of Wisdom carried a penguin. It could have happened to any god. It should have been an owl. Everyone knew that. But one bad sculptor who had only ever had an owl described to him makes a mess of a statue, belief steps in, next thing you know the Goddess of Wisdom is lumbered with a bird that wears evening dress the whole time and smells of fish. You gave a god its shape, like a jelly fills a mold. Gods often became your father, said Abraxas the Agnostic. Gods became a big beard in the sky, because when you were three years old that was your father. Of course Abraxas survived . . . This thought arrived sharp and cold, out of the part of his own mind that Brutha could still call his own. Gods didn't mind atheists, if they were deep, hot, fiery atheists like Simony, who spend their whole life not believing, spend their whole life hating gods for not existing. That sort of atheism was a rock. It was nearly belief.
— Small Gods by Terry Pratchett, Andy Serkis, Peter Serafinowicz, and 1 other
Currently reading Dawn of Everything. I reflect on how this work effectively serves to decolonize our understanding of history by filling in the Blancs left by historians focused primarily on, and perhaps blinded by, imperial displays of grandeur.
The book paints a broad picture with broad strokes and I understand that there are several relevant critiques. Something I would hope the authors would (have had) embraced since it's true value lies in what thoughts and conversations, and mayhaps social experimentation, such a work inspires.
“Poems are not words, after all, but fires for the cold, ropes let down to the lost,” says Mary Oliver. I would suggest that we need game poems in the world for the same reason that we need poetry in general: because we are cold, and we need videogames that are fires.
We need videogames born of waiting, silence, and deep listening. We need videogames that speak the language of our contemporary lives, yet are able to hold themselves above our lives’ monstrous current. We need videogames that are able to see beyond our latest obsessions and fetishes to the truths that connect us across time and space. We need videogames about God and intractable mystery. We need videogames that call out oppression and injustice in all their myriad forms. We need videogames that remind us of what it means to be human in the face of the posthuman and the inhuman. And we need videogames that remind us that we still have the capacity to love, and the capacity to forgive.
In short, we need videogames that embody “the subtlety, elegance, and hunger of the human spirit,” as Mark Strand and Eavan Boland write. We need videogames that, in the words of Dylan Thomas, are able to make our “toenails twinkle.”
— Game Poems by Jordan Magnuson (Page 150)
Fear is strange soil. Mainly it grows obedience like corn, which grows in rows and makes weeding easy. But sometimes it grows the potatoes of defiance, which flourish underground.
— Small Gods by Terry Pratchett, Andy Serkis, Peter Serafinowicz, and 1 other
Dette var min første lesning av boka, til tross for at jeg har spilt bass med progbandet Jordsjø tidligere ... Det tok litt tid for meg å bli vant til måten Ursula skriver på, men da jeg kom inn i det likte jeg verdenen og historien godt. Kommer nok til å sjekke ut de følgende bøkene også.
Dette var min første lesning av boka, til tross for at jeg har spilt bass med progbandet Jordsjø tidligere ... Det tok litt tid for meg å bli vant til måten Ursula skriver på, men da jeg kom inn i det likte jeg verdenen og historien godt. Kommer nok til å sjekke ut de følgende bøkene også.
For noen år siden gjenleste æ Følelsers forvirring, en roman fra 1938 skrevet av Borghild Krane, som norsklæreren min anbefalte mæ da æ va 17/18, om en ung lesbisk kvinne. Det va et fascineranes gjensyn, fordi æ huska at boka hadde gjort sterkt inntrykk på mæ, men æ huska ikke, kunne strengt tatt ikke huske kor mye den har påvirka tanke- og væremåten min, livsholdninga, livsfilosofi – æ tror ikke nødvendigvis æ hadde vært et drastisk annerledes menneske om æ aldri leste den, men æ e det mennesket æ e fordi æ leste den.
Samme følelsen sitt æ igjen med etter å ha gjenlest Prostitute Laundry for første gang på nesten ti år: den opprinnelige lesinga har farga ka æ tenke om kjærleik, om sex, om penger, om tillit og tilgivelse, på måter æ ikke helt va klar over før gjenlesinga. Det kan hende det har gjort mæ mer …
For noen år siden gjenleste æ Følelsers forvirring, en roman fra 1938 skrevet av Borghild Krane, som norsklæreren min anbefalte mæ da æ va 17/18, om en ung lesbisk kvinne. Det va et fascineranes gjensyn, fordi æ huska at boka hadde gjort sterkt inntrykk på mæ, men æ huska ikke, kunne strengt tatt ikke huske kor mye den har påvirka tanke- og væremåten min, livsholdninga, livsfilosofi – æ tror ikke nødvendigvis æ hadde vært et drastisk annerledes menneske om æ aldri leste den, men æ e det mennesket æ e fordi æ leste den.
Samme følelsen sitt æ igjen med etter å ha gjenlest Prostitute Laundry for første gang på nesten ti år: den opprinnelige lesinga har farga ka æ tenke om kjærleik, om sex, om penger, om tillit og tilgivelse, på måter æ ikke helt va klar over før gjenlesinga. Det kan hende det har gjort mæ mer kynisk på noen områder, men ikke på en måte som e ufortjent (mot mæsjøl? mot verden? mot menn?), men det har også gjort at æ har levd livet litt mer åpent enn æ kanskje ville gjort ellers. Litt mer i stand til å tenke «æ skulle ønske det va mæ du ville ha, men om det ikke e det håpe æ du e lykkelig» (i mine bitrere øyeblikk kan det hende æ har lagt til et «så e i det minste én av oss lykkelig», men man e jo bare et menneske). Æ øve fortsatt, men måten Charlotte Shane skriv om å være menneske gjør at æ oftere e glad for å være det, det e en gave.
@Robin I've had this in my bookshelf since it was new, has leafed through it many times. Too bad I do not have a role playing group (nor the energy to set up one) to play this with.
Hvitevarene måtte selvfølgelig integreres, ettersom Svein er gæren etter alt som er integrert: Jeg har ikke tall på hvor mange sosiale sammenhenger vi har vært i hvor han har skrytt av den integrerte garasjen. Det var verst det første året etter at den ble bygd, men selv mange år etterpå kunne han snakke om den hvis han ble tilstrekkelig full. Når han drakk øl, tilbød han seg å besøke folk og se hva slags garasje de hadde, som en slags befaring, for å sjekke forholdene og gi noen ekspertråd om mulige utbedringer, men drakk han vin, ble praten sentimental og garasjen det eneste han hadde oppnådd i livet, og det virka som om alle andre tanker, alt språk hadde rent ut av hjernen hans, og de få ordene som var igjen sleit han med å stable etter hverandre for å forklare hvor rørende det var å kunne gå i sokkelesten fra kjellerstua og rett ut i garasjen uten å bli kaldere på føttene, midt på vinteren, men når han en sjelden gang drakk brennevin, ble han aggressiv, konfronterende, helst mot personer han aldri hadde møtt før, og i et nyttårsselskap sto han med drinksugerør bak begge øra og brølte til mannen til ei studievenninne av Elin: Din helvetes bytting, det finnes ingen ulemper med en integrert garasje.
Dette var en morsom og oppfriskende bok med morsomme figurer og et fint budskap. Den var lettlest og egentlig aldri kjedelig. Historien var likevel noe vel forutsigbar og jeg syntes personlighetsutviklinga til hovedpersonen kunne ha vært noe tydeligere. Jeg hadde likt om han hadde vært mye mer usympatisk og negativt innstilt fra begynnelsen, i stedet for forsiktig og deprimert, men det er kanskje også hva jeg skulle ha forventet meg. Jeg synes egentlig også at den var cirka femti sider for lang, men det var en bok som det var verdt å lese for å oppleve de forskjellige figurene mer enn selve handlingen.
Jeg er glad jeg leste den, men det er neppe en bok jeg kommer til å anbefale til så mange.

A magical island. A dangerous task. A burning secret.
Linus Baker leads a quiet, solitary life. At forty, he …

A magical island. A dangerous task. A burning secret.
Linus Baker leads a quiet, solitary life. At forty, he …
@nichobi@bookwyrm.social Ja, den är rätt rolig!