Einar finished reading Søstrene fra Namsos by Hans Roger Selnes
Søstrene fra Namsos by Hans Roger Selnes
Fra baksida:
Hans Roger Selnes født og oppvokst i Namsos 1956. Etter endt gymnas, og et år som student i …
Norskis bosatt i Sverige. Leser norsk, svensk och engelsk. Liker både faglitteratur og skjønnlitteratur. Historie og sci-fi. Skriver på det språk jeg leser på.
This link opens in a pop-up window
Success! Einar has read 21 of 20 books.
Fra baksida:
Hans Roger Selnes født og oppvokst i Namsos 1956. Etter endt gymnas, og et år som student i …
Cory Doctorow var en forfatter som jeg fant gjennom nettaktivismen hans og som jeg leste flere bøker av for cirka femten-tjue år siden (Eastern Standard Tribe, Down and Out in the Magical Kingdom, Little Brother); men så mistet synet av mens jeg har drevet med annet. Jeg har beundret ham som tenker og syntes at han har skrevet spennende bøker som har fått meg å se på samitiden på en ny måte. Jeg husker godt hvordan hovedpersonene i en bok bygde et allmennt byomfattende trådløstnettverk i Toronto.
Han har selvsagt publisert masse siden det. Ble for kort tid siden påmint på nettet og leste om 'The lost cause', som er en av hans nyeste. Når jeg så fant den på den lokale bokhandelen tok jeg med den hjem.
Boka er satt til Kalifornia i en nær framtid, der klimakrisa på allvor har tatt feste og der samfunnet har blitt tvunget …
Cory Doctorow var en forfatter som jeg fant gjennom nettaktivismen hans og som jeg leste flere bøker av for cirka femten-tjue år siden (Eastern Standard Tribe, Down and Out in the Magical Kingdom, Little Brother); men så mistet synet av mens jeg har drevet med annet. Jeg har beundret ham som tenker og syntes at han har skrevet spennende bøker som har fått meg å se på samitiden på en ny måte. Jeg husker godt hvordan hovedpersonene i en bok bygde et allmennt byomfattende trådløstnettverk i Toronto.
Han har selvsagt publisert masse siden det. Ble for kort tid siden påmint på nettet og leste om 'The lost cause', som er en av hans nyeste. Når jeg så fant den på den lokale bokhandelen tok jeg med den hjem.
Boka er satt til Kalifornia i en nær framtid, der klimakrisa på allvor har tatt feste og der samfunnet har blitt tvunget til å på allvor ta tak i utfordringene som dette gir. Her ligger bokas hovedkonflikt: mellom de som kjemper for å implementere løsninger som faktisk finns, og de som ser tilbake på en svunnen tid der de var de som bestemte. Om man setter det på spissen er det en konflikt som man kjenner igjen fra i dag, selv om boka blir veldig amerikansk ved å knytte det opp till maga-kulten (det er hva de kalles i boka) og gi våpendiskusjonen ganske mye plass. Det irriterer meg også at skillet nesten konsekvent omtales som unge mot eldre, noe jeg ikke er sikker på speiler virkeligheten i dag (selv om det i blant kan se ut slik).
Selv om historien i stor grad handler om fellesskapsløsninger følger man et lite antal personer og relasjonen mellom dem. Jeg har likevel inntrykk av at personene blir noe flate og karikerte. Alle som mener noe mener det veldig sterkt. I liten grad ser man at meninger utvikles og endres. Det samme med personene. Hovedpersonen Brooks relasjon til bestefaren er fyllt av gjensidig aversjon, og relasjonen til kjæresten Phuonng utvikles i rekordfart fra at de ikke kjenner hverandre til at de har en veldig intens og nær kjærlighetsrelasjon. Den mest intressante relasjonen er nok mellom Brooks og Milena, en internflyktning som leder en gruppe flyktninger til Burbank og der det tydelig finnes gjensidig beundring, interesse og vennskap mellom henne og Brooks, men der de også har vidt forskjellige syn på hvordan samfunnet skal se ut og slikt som kryptovalutaer. Dette synes jeg er bokens svakeste punkt, men det er også godt mulig at en post-krise verden der man virkelig kjenner klimaets forandringer på kroppen også er en tid for de store følelsene.
Ser man bort fra dette, fra enkeltindividene i boka, så er det en spennende historie og kanskje noe man kan ta inspirasjon fra. Boka følger Brooks og vennene rundt hen når de gjør de anser er nødvendig: å bygge fleretasjeshus for å huse flyktninger, og å jobba sammen for å løse det best mulig og raskest; tross at de har sterke kapitalinteresser allierte med fanatiske rasister som er villige til å ta til våpen mot seg.
Jeg vet ikke om det er denne framtiden vi står innfor, jeg håper virkelig ikke det, men om man skal ta med seg noe fra denne boka er det nok at: Framtidens løsninger skaper vi ved å jobbe sammen. Teknologiske løsninger er vel og bra, men bare om det bidrar til felles streven og samarbeid.
Fikk denne i gave av fattern når den var ny, men den har blitt liggende i bokhylla og jeg må si at jeg har sett på den med stor skepsis. Dels er det en sjanger som jeg egentlig ikke leser, dels er det en debutroman skrevet av en "original" (i beste mening av uttrykket) fra hjembygda mi. At baksida inneholder en hel biografi over forfatteren og knapt noe om hva boka handler om gjør ikke skepsisen mindre.
Bestemte meg for å likevel lese den, selv om jeg egentlig hadde tenkt å lese noe annet. Det får bli påskekrimen min i år. Hvem vet: det kanskje er ei perle!
It’s thirty years from now. We’re making progress, mitigating climate change, slowly but surely. But what about all the angry …
Samfunnsgeografen Erik Swyngedouw (2011) peker dermed på et paradoks som gjør seg gjeldende i dagens klimadiskurs: Parallelt med en bred anerkjennelse av at klimakrisen er menneskeskapt og dermed et sosialt og politisk anliggende, har fortellingen om klimakrisen som noe som overgår og dermed går utenom de politiske interessekonfliktene- og motsetningene i samfunnet, vokst frem. Med det hevder Swyngedouw at dagens klimadiskurs reflekterer og bygger opp under det han kaller en postpolitisk tilstand. Et hovedtrekk ved postpolitikk er å tilby tekniske og administrative løsninger på problemer som egentlig er knyttet til strukturelle interessemotsetninger og ulikhet i det kapitalistiske samfunnet. Den postpolitiske tilstanden er dermed nært knyttet til den nyliberale overbevisningen om at det bare finnes ett alternativ for endring – markedsretting, privatisering og entreprenørskap. To hovedprosesser er karakteristiske for postpolitikken. For det første forsøket på å ignorere interessemotsetninger og fremme ideen om at vi kan nå rasjonelle «vinn-vinn»-løsninger på alle slags samfunnsproblemer. For det andre å forflytte beslutningstaking og ansvar fra det offentlige til det private, spesielt til individuelle valg og forbrukerpreferanser. Swyngedouw mener dette har ført til en apatisk tilstand der vi alle oppfordres til å endre oss radikalt, men innenfor konturene av eksisterende rammer, slik at ingenting egentlig endres.
— Antropocen by Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, Thomas Hylland Eriksen, and 11 others
«Motherfucker», morrapuler eller morraknuller på norsk, har sin opprinnelse i 1800-tallets slaveritid, og ble ifølge afroamerikansk muntlig tradisjon brukt for å omtale den hvite mannlige slaveeieren. «Motherfucker» var den hvite mannen som voldtok mora di (den svarte kvinnen), eide avkommet om det skulle bli barn av voldtekten, og brukte dem som arbeidskraft eller solgte dem til andre slaveeiere. «Motherfucker» fungerte i afroamerikansk muntlig tradisjon som substitutt. Slaveeieren var ikke far, han var en motherfucker!
— Antropocen by Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, Thomas Hylland Eriksen, and 11 others
@mvrkws@bookwyrm.social Jeg må uansett si at jeg beundrer dette projektet.
Från baksidan:
Hur blev USA bäst i världen på mat? Det amerikanska köket brukade vara ett skämt, något som folk …
Den er nok bra, og den var velskrevet, men det var vanstelig å forstå handlinga og jeg mistenker at det var noe av poenget. Egentlig burde jeg lese om Everv day is for the thief og Open city, den senere har jag lest mange ganger og er en favoritt, når jeg først er i gang, men nå vil jeg not lese noe litt mer rakt fram.
Content warning Dette avslører knappt noe.
@dnoate@bookwyrm.social På en måte håper jeg at det kommer en bok til i akkurat dette universet, ikke nødvendigvis med direkte kobling til denne historien, men gjerne på samme måte kort og fokusert. Lurer også på om den er satt i samme univers som JS&MR. Labyrinten påminner på mange måter om de skjulte veiene i JS&MR.
@Rudi@bookwyrm.social Når jeg flytta til Sverige la jeg fort merke til hvor mange av de jeg omgikk med som hadde denne i bokhylla, og der det var forventa at man hadde lest den. Selv hadde jeg aldri hørt om den før, tross at det er en norsk bok og at jeg som ung vanket i venstreradikale og feministiske miljøer.
@dnoate@bookwyrm.social Ja, jeg leste den når den kom. Husker at min første reaksjon var at den var så tynn, så tynn. Får man gi ut ei sånn tynn bok etter Jonathan Strange och Mr. Norrell? Nesten tjue år etterpå? Den var kjempebra, men den var annerledes. Hadde den kommet ut rett etter tror jeg at jeg hadde hatt større forventninger til at de skulle være mer like. Syntes den sto på egne bein.