User Profile

The contrast between consumer and producer identities points to two different ways of understanding the common good. One approach, familiar among economic policy makers, defines the common good as the sum of everyone’s preferences and interests. According to this account, we achieve the common good by maximizing consumer welfare, typically by maximizing economic growth. If the common good is simply a matter of satisfying consumer preferences, then market wages are a good measure of who has contributed what. Those who make the most money have presumably made the most valuable contribution to the common good, by producing the goods and services that consumers want.

A second approach rejects this consumerist notion of the common good in favor of what might be called a civic conception. According to the civic ideal, the common good is not simply about adding up preferences or maximizing consumer welfare. It is about reflecting critically on our preferences—ideally, elevating and improving them—so that we can live worthwhile and flourishing lives. This cannot be achieved through economic activity alone. It requires deliberating with our fellow citizens about how to bring about a just and good society, one that cultivates civic virtue and enables us to reason together about the purposes worthy of our political community.

— The Tyranny of Merit by Michael J. Sandel

The tyranny of merit arises from more than the rhetoric of rising. It consists in a cluster of attitudes and circumstances that, taken together, have made meritocracy toxic. First, under conditions of rampant inequality and stalled mobility, reiterating the message that we are responsible for our fate and deserve what we get erodes solidarity and demoralizes those left behind by globalization. Second, insisting that a college degree is the primary route to a respectable job and a decent life creates a credentialist prejudice that undermines the dignity of work and demeans those who have not been to college; and third, insisting that social and political problems are best solved by highly educated, value-neutral experts is a technocratic conceit that corrupts democracy and disempowers ordinary citizens

— The Tyranny of Merit by Michael J. Sandel

Proteinet som transporterer oksygen, heter hos blekkspruten hemocyanin. Den aktive gruppen som binder oksygenet, er to kobberatomer som bare klarer å binde ett oksygenmolekyl. Disse kobberatomene sitter dessuten gjemt inne i det enorme molekylet, noe som får en til å mistenke at dette ikke er en særlig effektiv måte å lagre og transportere oksygen på. Forskere har studert hemocyanin hos blekksprutarten Octopus dofleini og har funnet ut at vekten av et slikt molekyl også er noe større enn for hemoglobin. Hemocyaninblod som inneholder oksygen, er blått, men når blodet går tomt for oksygen, mister det blåfargen og blir gjennomsiktig.

I en artikkel på hjemmesiden til senter for sykdomskontroll og -forebygging i USA (Centers for Disease Control and Prevention) fremhever journalist Bryan Breedlove at hemocyanin likevel er en mer effektiv oksygentransportør dersom sjøvann inneholder lite oksygen. I tidligere tider kan sjøvann ha inneholdt betydelig mindre oksygen enn det gjør i dag. Da var kobber trolig mer effektivt for å frakte oksygen, men kobber har blitt stadig mindre effektivt etter hvert som sjøvann har blitt rikere på oksygen. På et tidspunkt må det ha blitt mer fordelaktig for arter som brukte jern til å binde oksygen, mens arter som baserte seg på kobber, må ha blitt akterutseilt. I kalde farvann og i områder med lite oksygen skal det fortsatt være gunstigere å transportere oksygen med kobber. Da snakker vi enten om polhavene eller om områder i dypet som inneholder lite oksygen.

For å oppsummere vil en aktiv blekksprut raskere få oksygenmangel og bli fortere sliten enn arter som får sitt oksygen via jern. De blir altså tidligere utslitt enn fisk og sjøpattedyr som benytter hemoglobin til oksygentransport. Dette fører også til at flyktende blekksprut mye raskere slipper opp for oksygen, men til gjengjeld er de flinke til å kamuflere seg. De har måttet lære seg dette og andre måter å villede fiendene på fremfor å satse på en langvarig flukt. Da er det greit å kunne forsvinne sporløst rett foran øynene på motstanderne, eller i en blekksky.

— Blekksprut by Henning Røed

Hjälpen kom från alla möjliga konstiga håll. När de stängde ner internet tog sig korrekturläsarnas fackförbund, en organisation med anarkistiska rötter, vilket i sig är jätteroligt, ut ur sina små nischer i förlagsbranchen och tapetserade hela staden med affischer, riktiga affischer på riktiga väggar, som om världen fortfarande var en verklig plats! Och vi påmindes om att begreppet sociala medier egentligen hade en massa innebörder som vi hade glömt bort men kunde ta tillbaka på våra egna villkor, åtminstone ibland. Att helt enkelt tala var det mest kraftfulla sociala mediet som fanns.

— Framtidsministeriet by Kim Stanley Robinson, Nika Abiri (translator) (Page 282)