Samfunnsgeografen Erik Swyngedouw (2011) peker dermed på et paradoks som gjør seg gjeldende i dagens klimadiskurs: Parallelt med en bred anerkjennelse av at klimakrisen er menneskeskapt og dermed et sosialt og politisk anliggende, har fortellingen om klimakrisen som noe som overgår og dermed går utenom de politiske interessekonfliktene- og motsetningene i samfunnet, vokst frem. Med det hevder Swyngedouw at dagens klimadiskurs reflekterer og bygger opp under det han kaller en postpolitisk tilstand. Et hovedtrekk ved postpolitikk er å tilby tekniske og administrative løsninger på problemer som egentlig er knyttet til strukturelle interessemotsetninger og ulikhet i det kapitalistiske samfunnet. Den postpolitiske tilstanden er dermed nært knyttet til den nyliberale overbevisningen om at det bare finnes ett alternativ for endring – markedsretting, privatisering og entreprenørskap. To hovedprosesser er karakteristiske for postpolitikken. For det første forsøket på å ignorere interessemotsetninger og fremme ideen om at vi kan nå rasjonelle «vinn-vinn»-løsninger på alle slags samfunnsproblemer. For det andre å forflytte beslutningstaking og ansvar fra det offentlige til det private, spesielt til individuelle valg og forbrukerpreferanser. Swyngedouw mener dette har ført til en apatisk tilstand der vi alle oppfordres til å endre oss radikalt, men innenfor konturene av eksisterende rammer, slik at ingenting egentlig endres.

— Antropocen by Ole Jacob Madsen, Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, and 11 others