User Profile

"I don't know," Tenar said. "It seems to me we make up most of the differences, and then complain about 'em. I don't see why the Art Magic, why power, should be different for a man witch and a woman witch. Unless the power itself is different. Or the art."

— Tehanu by Ursula K. Le Guin (Earthsea Cycle, #4) (Page 122)

Grunnen til all denne daudinga i den gamle lyrikken var riminga, sa Sylvia. Det var berre ein myte at kjærleikssjuke menn før i tida tok livet av seg oftare enn no for tida. Men orda døy og møy rimte på kvarandre, og derfor vart det så mykje døying og møying. No, i dag, var ikkje ordet «møy» lenger i bruk. Ein brukte i staden «jente». Og kva rimte på jente? Jo: vente. Det var grunnen til all den såre ventinga i nye songar. Det var mindre dramatisk å vente på ei jente enn å døy for ei møy, så ein kunne villfare seg i trua på at lyrikken var blitt tammare med åra, men truleg var den berre blitt meir realistisk. Dette hadde ikkje Uføre tenkt på før. Han lytta og nikka, tenkte seg om og nikka igjen.

— Når ein først skal skyte nokon by Arnfinn Kolerud (Page 188)

"You're right, though," said Granny Weatherwax, who was walking a little way ahead. "It was a good dinner. I never had this Vegetarian Option stuff before."

— Lords and Ladies by Terry Pratchett (Discworld, #14)

[M]ed det nye århundret skulle håpet bukke under for frykten. Og med den kom skuffelsen, motløsheten, uvissheten, følelsen av å ha lidd nederlag, av å ha blitt bedratt, degradert, til og med hatet, bitterheten og et hevnlystent raseri. Med ett var det ikke lenger bare menn og kvinner med krav om historiske og politiske forandringer som strømmet ut på gater og torg, men også de som fryktet slike forandringer, blant annet nettopp denne sosialistiske revolusjonen man hadde gått og håpet på så lenge. Etter Den store krigen hadde millioner av italienere gitt opp håpet om endring og begynt å føle seg truet. Sangen på gater og torg var blitt til et halvkvalt skrik. Et skrik som ikke lenger bønnfalt fremtiden om endelig å komme nåtiden til unnsetning, men som truet den til å forbli uskapt. Det var ikke lenger en bønn, men en besvergelse.

— M – Forsynets mann by Antonio Scurati, Birgit Owe Svihus (Il romanzo di Mussolini, #2)

• Er det riktig at du før laga statuar av tynne damer?
• Ja, svarte han.
• Og no berre av tjukke damer?
• Ja. Dei hadde regna med at han skulle gi litt lange svar, at han skulle greie ut om det, men av og til tagde han berre, og da måtte dei hale det ut av han:
• Korfor det?
• Før såg eg meir på tynne damer. No ser eg mest på tjukke. Det er kanskje fordi tjukke damer liknar meir på stein enn tynne damer. Dei er så tettbygde. Men på den andre sida er tjukke damer mjukare å ta på.

— Når ein først skal skyte nokon by Arnfinn Kolerud (Page 129)