Reviews and Comments

Æ skjønne koffor alle æ kjenne har sust gjennom den her, snakk om bok man kan suse gjennom!

Men æ tenkte også litt på korvidt det e nokka med den som har en eim av «mannlig forfatter får anerkjennelse for å skrive som kvinner lenge har gjort». Ikke bare fordi den handle om en forsmådd kvinne, for all del, så banal e æ ikke, men det e nokka i fortellertonen som slo mæ som sånt som risikere å få mer anerkjennelse når en mann gjør det enn om en kvinne hadde gjort det. Det kan dog bare være min generelt kritiske innstilling som skinn for hardt gjennom, for gøy å lese va det uansett. Og æ digge fotografiet på omslaget, det e nesten det æ likte best av alt (æ huske ikke lenger kæm fotografen va).

Det her, den ganske frittståanes oppfølgeren til Når ein først skal skyte nokon, e blant de rareste bøkern æ har lest i år (sammen med Når ein først skal skyte nokon). Det føles ikke som romaner, det e definitivt ikke novellesamlinger, det e ganske mye fjas, men ikke bare, det e veldig nynorskt, litt teit, og uhorvelig gøy. Lenge leve kampen for i-målet, sier æ bare!

Æ fikk en melding i bookbites at æ endelig kunne lese Ikke mennesker jeg kan regne med, og da æ åpna den oppdaga æ at den her boka lå lånt og delvis lest på den digitale bokhylla, så da fortsatte æ på den.

Helt ok korte fortellinger basert på runeskrifter, sjøl lot æ mæ dels irritere av at dem tidvis hang sammen, men i veldig ukronologisk rekkefølge. Æ e ikke en puslespilleser, og æ gidd ikke følge med på sånne «vent den her karakteren har samme navn som hen som blei nevnt tidligere i boka hmmmm», så det traff ikke helt, men historian i sæ sjøl va fin, og fra en tidsperiode æ ikke har tenkt så mye på før, så det va interessante innblikk i kordan ting fungerte.

Det e feil å si at det va en gøyal liten tegneserieroman for ungdom, for den e tidvis deprimeranes, men æ likte den.

Molly Øxnevad skriv så bra! Og, skulle æ si, så forståelig om det å være trans, men æ vet ikke om det e fordi æ har en grunnkunnskap. Æ leste Spiro i et langtrukkent jafs på kaffebar, og det å få være inni hodet til Frida i noen timer va så fint – litt fælt også, det e så mange ganger man vil be folk i verden skjerpe sæ. Det e gjenkjennbart i kastan, og så e det fremmed av og til, øyeblikk av «det har æ aldri tenkt på før». Det e også en ganske kort bok, bare 150 sider, så den anbefales!

Nyttårsforsettet e tolv Discworldbøker i løpet av året, og det her e bare den fjerde æ fullføre, så æ e litt på etterskudd, men æ endte jo litt uforvaranes opp med en plan om å lese hekse-rekka, og nu e neste bok Lords and Ladies, og etter den kommer Tiffany Aching, og dem går jo fortere, så æ har på ingen måte gitt opp. For det e en fryd å gjenlese Pratchett, alle referansan og de små stikkan rundt omkring og kordan han vrir på kjente historier, eller stille spørsmål ved dem på finurlige måter, alt iblanda en grunnlegganes respekt for mennesket og levende vesener. Witches Abroad e jo et primeksempel på sådant, når heksan møte voodoo og et lett forkledd New Orleans.

Sanne Mathiassen skriv skakke ungdomsromaner, ofte om ungdom som ikke helt får til verden, på ett eller anna vis, så også her. Grunnen til at Mia forlate chatten e at ho blir tvangsinnlagt, og sånt kan jo oppta en del tid i hodet til folk. Det e en fint fortalt historie, kor oppholdet vårres inni hodet til Mia tidvis blir brutt opp av bruddstykker fra gruppechatten ho forlot – en fin måte å minne oss på kor ung ho e, ka slags bekymringer vennan hennes har.

Æ likte den veldig godt, rett og slett.

Samme opplegget som Positively Izzy, kort og enkelt.

En antologi med 101 dikt om og fra og inni naturen, sortert cirka etter årstider. Æ brukte ikke så lang tid på å lese den som man burde bruke med diktsamlinger, det e åpenbart en sånn bok man eie for å slå opp i når man føle sæ inspirert, heller enn å lese gjennom når man har lånt den fra biblioteket, men sjøl når æ les så mye poesi at man skulle tro æ får betalt for det (fordi æ får betalt for det), så like æ fortsatt å lese det for gøy også.

En ganske streit romance, underholdanes underveis, men raskt lest og ganske raskt glemt.

En av de tingan æ like best med Libby e tilgangen på engelske middle grade-bøker, fordi det e et felt æ like å følge med på, men også nokka som e tilfredsstillanes å lese når man vil lese en bok på en knapp time for å føle at man har gjort nokka fornuftig. Den her serien e fine, korte fortellinger om at ingen e bare det man ser eller at man bestandig må være bare en ting – ingenting revolusjoneranes, men fint.