Reviews and Comments

Æ oppdaga plutselig at prøveabonnementet mitt på Nextory (som æ bare prøve fordi æ kunne få Trumf-bonus, æ vet ikke ka slags nivå av voksen og kjedelig det e) ga mæ tilgang til den her, og i et forsøk på å en gang være noenlunde samtidig i den USAnske bokhøsten, greip æ sjansen til å høre på boka Anna Marie Tendler har skrevet om alt anna enn kordan det va å skille sæ fra John Mulaney.

Det første kapittelet va litt interessant, mens det andre funka, men ikke så mye mer. Rundt det tredje skrudde æ hastigheta litt opp, og resten av boka hørte æ på 1.2 eller 1.3, da føltes det som et noenlunde fornuftig tempo. Det e ett kapittel som handle om et spesifikt dødsfall, da blei æ litt tårebefengt, men generelt e det omtrent som å lese dagbokshistorian til noen du ikke egentlig bryr dæ så mye om?

Språket e helt flatt, det finnes ikke uventa formuleringer eller sånt (det va én setning kor æ tenkte «det va ikke så dumt sagt», men heller ikke den va interessant nok til å notere den ned), historien veksle mellom cirka nåtid (2021-2022/3(?)) og forskjellige hendelser opp gjennom. Å høre på lydboka (innlest av ho sjøl) gjør det også tydelig kor banalt mye av det e, i gjengivelser av samtaler og situasjoner, sånt man hadde skumma om det va trykt tekst, men som man må høre på lydbok, helt uten at det føles verdt det. Det e en grunnlegganes skepsis til menn i teksten, men den blir aldri nokka mer enn en mer inderlig variant av den ironiske misandrien vi dreiv med for noen år siden.

Æ så noen som mente at hovedproblemet til Tendler e at ho egentlig bare burde hatt en jobb, og æ e tilbøyelig til å være enig. Ho hate menn men ende ofte opp i situasjoner kor dem forsørge ho, og teksten gjør ingen forsøk på å tenke nokka om det, æ vet ikke engang om den e klar over at det kunne vært en fruktbar dikotomi.

Tendler blei kjent delvis gjennom å være kona til Mulaney, og delvis gjennom å lage lampeskjermer, og etterhvert også for fotografian sine, en slags dyster New England-viktoriansk kunstgreie med selvportretter kor ho ligg henslengt og svinn hen (sånn veldig kort oppsummert), og det e nok der fotografian og teksten ligne mest: det e staffasje og en slags tanke om ka som ser bra ut, men æ ser ingen vilje til å gå dypere inn i det, til å tenke mot sæsjøl, ikke bare med.

For det første elske æ at Risk forlag e en undergruppe av Frisk forlag, korav førstnevnte gir ut mye helse- og kokebøker og diverse, og sistnevnte gir ut boka om spiss fleinsopp. Perfekt balanse!

For det andre har æ ingen egentlig interesse av å teste spiss fleinsopp, og den her boka gjorde mæ både mer og mindre sikker på det, med sin grundige gjennomgang av kordan man går fram for å finne, tørke og bruke fleinsopp, samt kordan en trip kan være og mulige bivirkninger (æ vet de fleste ikke blir psykotisk av å prøve, men tenk om æ e en av de få som blir det, sa hjernen min, og nu skal vi aldri prøve). Den e grundig og veldokumentert, i den grad det e mulig med et ulovlig rusmiddel (som voks omtrent kor som helst). Det e også en veldig pen bok, med hjelpsomme illustrasjoner i form av både foto og grafer, den e lettfattelig og nyttig og generelt mer interessant enn æ kanskje hadde venta.

Min eneste innvending e at fotnote-opplegget e helt ubrukelig. Til side 31 e vi allerede på 49 fotnoter, alle plassert bakerst i boka, og det hadde jo vært greit, men dem e en salig blanding av kildehenvisninger og utfyllende info/sidespor. Æ e åpenbart veldig for kildehenvisninger, men det hadde gjort boka lettere å lese om den for eksempel hadde utfyllende info/sidespor som fotnoter nederst på sida, og kildehenvisninger som fotnoter bakerst i boka. Såpass avvik fra normaloppsettet i bøker synes æ en fleinsoppbok burde kunne tillate sæ.

Men ja, en lesverdig bok, også om du ikke e interessert i å prøve fleinsopp, men bare like å lære greier. (Den blir jo antakeligvis ikke tilgjengelig i ditt lokale folkebibliotek, men det hadde vært gøy om den blei oppmeldt til sakprosaordninga til Kulturrådet, den diskusjonen skulle æ gjerne hørt.)