Greg Wong hates when things don’t go according to plan, so he definitely doesn’t appreciate …
Perfekt flylesestoff, sjøl om kjærleiksromaner på drøyt hundre sider fort blir litt for raskt unnagjort – det e måte på kor raskt æ e villig til å tro på at folk elske hverandre. Men den va nesten akkurat passe søt og teit, så æ e fornøyd.
(Æ starta på en anna ebok med juleplot, men den va så teit at æ avslutta lesinga etter kanskje 3%, så æ e ikke helt altetanes, faktisk!)
A young Palestinian girl living in diaspora struggles to find her homeland on a map …
Absolutt ikke en bok man burde lese på en dag kor man i utgangspunktet e en sart sjel, men æ hadde lånt den i Libby for en stund siden, og nu va lånetida nesten ute, og det va en – så vidt min voksne hjerne kan forstå – veldig fin introduksjon til både Palestina og diaspora, ønsket om å ville hjem, men også å ha hjem med sæ uansett. Men om du e en lettrørt sjel e det en reell risiko for strigråting, så det burde kanskje med i vurderinga om man skal bedrive høytlesing for målgruppa (som dem sier e 4-8).
Perfect for fans of Love and Hello, Lighthouse , The Yellow Bus from #1 New …
Æ leste teknisk sett ebokutgaven, men æ hadde ikke ork til å legge den inn, så dokker får tilgi formatløgnen.
(Dessuten mangle æ ti bøker på å ha lest 250 bøker i år, så det ane mæ at det blir noen raskt leste greier de neste dagan, for det e min type måloppnåelse [solbrillesmilefjesemoji])
Trist tiger er et klartenkt og engasjerende personlig essay som bryter tabuer.
Fra Neige …
En essayistisk sjølbiografi om overgrepan stefaren til Neige Sinno utsatte ho for, skrevet på det som føles som … veldig fransk vis? Eller, ikke det, for det e lettlest (om man ignorere tematikken) og rett fram, men likevel med referanser og sitater (som det viste sæ at oversetteren sjøl har oversatt, uten å ta utgangspunkt i eventuelle norske oversettelser som allerede eksistere, og det kan æ både forstå og synes e litt irriteranes) på en måte som føles fransk (det e nok alle mine fordommer fra litteraturstudiet som kommer til syne). Det føles ikke som en bok æ kan si at æ likte, men æ vil heller ikke kaste den under bussen ved å si at den e «et viktig vitnesbyrd» eller nokka sånt. Det kan hende inntrykket æ sitt igjen med e at det e en bok skrevet av en god tenker. Og det sett æ pris på.
Selected in 2018 by Carol Ann Duffy as part of the Laureate's Choice Collection.
…
Noen ganger går æ på Tronsmo og late som om æ ikke har handla bøker for flere hundre kroner fordi alle sammen e så små at det knapt gjelds som en bok tilsammen. Det her va en av de bøkern, kjøpt fordi æ huska å ha hørt navnet til Hera Lindsay Bird (som jo i sæ sjøl e Litt Av Et Navn) og ho e fra New Zealand, så det va stas.
Selve diktan e godt innafor den sjangeren æ like (den hete «tidvis bitre håpefulle relativt unge kvinner skriv om følelser akkompagnert av populærkulturelle referanser av forskjellig slag, gjerne med humoristiske omskrivinger av sådanne»), og det e en overveldanes fare for at æ kommer til å plukke den opp igjen en anna gang og lese den på nytt.
With his brand of keenly intelligent humor that ranges from world history to historical politics, …
Æ tror nok det her e den mest sjarmeranes lydboka æ har hørt så langt (av de tross alt ikke veldig mange lydbøkern æ har hørt), fordi det e forfatteren sjøl som les, og han fylle på med verbale fotnoter (og avsporinger) til egen tekst. Æ tror det bare fungere om man i utgangspunktet e positivt innstilt til Eddie Izzard (men æ kan heller ikke helt se for mæ at det e en bok man hadde lest uten å være det?), men æ synes det va gøy.
Innholdet i boka e helt greit, det e en del fine ting om å finne ut av ka man skal jobbe med og kordan man legg opp ruta for å få det til (og at den fort blir mer omstendelig enn man trodde), og en del tidlig'ish queer-historie om å være trans* på åttitallet (ispedd en del begrepsbruk som skille sæ fra …
Æ tror nok det her e den mest sjarmeranes lydboka æ har hørt så langt (av de tross alt ikke veldig mange lydbøkern æ har hørt), fordi det e forfatteren sjøl som les, og han fylle på med verbale fotnoter (og avsporinger) til egen tekst. Æ tror det bare fungere om man i utgangspunktet e positivt innstilt til Eddie Izzard (men æ kan heller ikke helt se for mæ at det e en bok man hadde lest uten å være det?), men æ synes det va gøy.
Innholdet i boka e helt greit, det e en del fine ting om å finne ut av ka man skal jobbe med og kordan man legg opp ruta for å få det til (og at den fort blir mer omstendelig enn man trodde), og en del tidlig'ish queer-historie om å være trans* på åttitallet (ispedd en del begrepsbruk som skille sæ fra dagens normer, men sånn tror æ det ofte blir når noen over en viss alder skriv om sæsjøl). Slutten e svak, og så e det litt fettfobi og trass-ateisme ute og går, særlig mot slutten av boka, men det e liksom sånt man kan himle overbæranes med øyan av, eller i hvert fall sånt æ kunne himle overbæranes med øyan av, det kan hende andre vil synes det e kjipere/mer ubekvemt (eller bare nikke og være enig). Men mest va det gøy!
