Reviews and Comments

Det e en god og interessant bok, men æ synes den endte opp med å være for lang. Uten at æ nødvendigvis kan foreslå ka man burde kutte (ikke de korte mellomkapitlan som e det som føles mest drivanes i teksten, i hvert fall), men om du som mæ ser på boka og tenke «den e så lang, æ vet ikke om æ vil», så vil æ anbefale å begynne på enten kapittel 16 («Jeg sa, yeet Riksen») eller kapittel 21 («Født i feil kropp»), og lese ferdig derfra, for det e der det virkelig samfunnskritiske kommer til syne. (Og om du allerede e noenlunde inne i transtematikk burde du også tillate dæsjøl å skumme det første kapittelet, æ holdt på å gi opp hele greia.)

Men ja, æ e veldig glad for at den e skrevet, at den tar opp alle de viktige argumentan, at man forhåpentligvis kan vise til den i stedet for å måtte gjenta sæsjøl i det uendelige. Og så e æ glad for at Luca tydeligvis sett (minst) like stor pris som mæ på poesien til Tarald Stein, det va en gledelig overraskelse å finne han sitert opptil flere ganger.

Det e nesten nøyaktig ni år (5. oktober 2015) siden æ brukte en uhorvelig mengde penger på å backe den første kickstarter-kampanjen til Charlotte Shane, for å sjølpublisere boka Prostitute Laundry, så det e minst ni år siden æ begynte å følge ho og å følge med på ka ho skreiv.

Og det har altså vært et av de mest gledelige litterære følgesvennan i mitt liv, fordi ho skriv så bra. Det e godt tenkt, og godt beskrevet, og æ føle mæ både sett og smartere underveis. Nu tror æ mye av det handle om at vi tenke veldig likt om mye, æ gjenkjenne tanker, og også der ho har gjort ting æ aldri har vært borti (sexarbeid), så virke det ho skriv logisk.

Det finnes linje her som matche dem æ har gått og båret på i årevis, av sånt ho har skrevet før (en av mine evige favoritter e «I want what I'm about to have, and knowing I'm about to have it colors that wanting with joy», som motsatsen til det der om at man bestandig vil ha nokka nytt så fort man får det man ønska sæ), og æ glede mæ allerede til å å lese boka en gang til, men med en penn så æ kan streke under det æ vil huske.

Æ har litt lyst til å si at for mæ som har lest såpass mye av ho, føles det som en slags nyskrevet Best of, motstridanes det enn kan være, det e ikke en oppsummering av alt ho har skrevet før, men mer den finpussa versjonen, den som glir lett, og som også fungere som en introduksjon om man ikke har lest ho før.

Det handle om sexarbeid, ja, men det e på samme måten som Hamlet handle om et spøkelse, visst e det der, men det e ikke hjertet i fortellinga (tror æ, nu kommer det sikkert en litteraturviter og foreles for mæ om betydninga av spøkelset i Hamlet), og æ tror hjertet i den her boka e hjertet til Charlotte Shane, og det gjør mæ så glad å få ta del i.

Litt mer løsrevne dikt enn den helhetlige historien i Ædnan, og noen steder fungere det, andre steder ikke helt. Æ kreve ikke en sammenhengende jeg-person gjennom en hel diktsamling, men det føles litt unødvendig når æ blir sittanes og fundere på om det e det samme jeg-et som i andre dikt, eller om det her e et nytt jeg (det e en slags jeg-person som æ tenke e cirka dikteren, en som e noen samiske gudinner, og så noen flere). Det e enkeltdikt her som e nydelig, og en diktkrans æ synes fungere nærmest overraskanes godt (sjøl om det etter Ædnan ikke burde være overraskanes at Axelsson beherske langformatet). Og så e det noen lengre dikt som e delt opp på unødvendig rare (synes æ) måter, med at en «punchline» i diktet kommer på neste side, enda helheten bare e på kanskje åtte linjer (det blir litt for rupi kaur for mæ). Og så e det noen dikt som får mæ til å lure på kor bred kjennskap Axelsson egentlig har til det samiske (sånn som et liksom-feministisk dikt om at ho opponere mot patronymer ved å omtale sæ med matronym i stedet for – det e de færreste samer som hadde reagert på det, altså).

Det e en veldig pen bok, og estetikken e gjennomført (grønnfargen på innsida av omslaget for eksempel e så bra at æ vil bo i den), og æ likte den mer enn æ ikke likte den, men om æ skulle anbefale en diktsamling av ho til noen som ikke har lest nokka før, så hadde det helt klart vært Ædnan – det her e en diktsamling du kan lese etter den om du vil ha mer, æ tror ikke det fungere andre veien.

Æ oppdaga plutselig at prøveabonnementet mitt på Nextory (som æ bare prøve fordi æ kunne få Trumf-bonus, æ vet ikke ka slags nivå av voksen og kjedelig det e) ga mæ tilgang til den her, og i et forsøk på å en gang være noenlunde samtidig i den USAnske bokhøsten, greip æ sjansen til å høre på boka Anna Marie Tendler har skrevet om alt anna enn kordan det va å skille sæ fra John Mulaney.

Det første kapittelet va litt interessant, mens det andre funka, men ikke så mye mer. Rundt det tredje skrudde æ hastigheta litt opp, og resten av boka hørte æ på 1.2 eller 1.3, da føltes det som et noenlunde fornuftig tempo. Det e ett kapittel som handle om et spesifikt dødsfall, da blei æ litt tårebefengt, men generelt e det omtrent som å lese dagbokshistorian til noen du ikke egentlig bryr dæ så mye om?

Språket e helt flatt, det finnes ikke uventa formuleringer eller sånt (det va én setning kor æ tenkte «det va ikke så dumt sagt», men heller ikke den va interessant nok til å notere den ned), historien veksle mellom cirka nåtid (2021-2022/3(?)) og forskjellige hendelser opp gjennom. Å høre på lydboka (innlest av ho sjøl) gjør det også tydelig kor banalt mye av det e, i gjengivelser av samtaler og situasjoner, sånt man hadde skumma om det va trykt tekst, men som man må høre på lydbok, helt uten at det føles verdt det. Det e en grunnlegganes skepsis til menn i teksten, men den blir aldri nokka mer enn en mer inderlig variant av den ironiske misandrien vi dreiv med for noen år siden.

Æ så noen som mente at hovedproblemet til Tendler e at ho egentlig bare burde hatt en jobb, og æ e tilbøyelig til å være enig. Ho hate menn men ende ofte opp i situasjoner kor dem forsørge ho, og teksten gjør ingen forsøk på å tenke nokka om det, æ vet ikke engang om den e klar over at det kunne vært en fruktbar dikotomi.

Tendler blei kjent delvis gjennom å være kona til Mulaney, og delvis gjennom å lage lampeskjermer, og etterhvert også for fotografian sine, en slags dyster New England-viktoriansk kunstgreie med selvportretter kor ho ligg henslengt og svinn hen (sånn veldig kort oppsummert), og det e nok der fotografian og teksten ligne mest: det e staffasje og en slags tanke om ka som ser bra ut, men æ ser ingen vilje til å gå dypere inn i det, til å tenke mot sæsjøl, ikke bare med.