Et kort lite essay (med et ganske langt forord, men siden også det e av fremragende Donna Haraway e det helt ok), om kordan fiksjon kan vokse fram via den antropologiske teorien om at en del av menneskelig utvikling va å finne på å ha nokka å bære ting i, fordi man da kan plukke med sæ mat til i morra, ikke bare plukke med sæ det man får spist der og da. En sånn greie æ ser på Tronsmo og ende opp med å plukke med mæ fordi æ ikke klare å la være, heldigvis angre æ sjelden på dem.