User Profile

Fortællinger og skildringer fra Norge ble, ironisk nok, skrevet i Italia. Boka består av fire korte tekster, hvor en av dem hadde tidligere vært på trykk i en tidsskrift, og det var en av to bøker Jonas Lie gav ut i 1872. Det var også en av hans første bøker. Det er altså mye som potensielt taler imot denne boka, men i dens høydepunkter er den nokså bra. Likevel er det jevnt over ikke en særlig spennende bok.

Første fortelling er nokså typisk bondefortelling med hestetema, som om Bjørnstjerne Bjørnson skulle skrevet for Penny-magasinet. Den åpner med en nokså fin liten introduksjon hvor det argumenteres for menneskelig behandling av hester, noe som virker progressivt (for sin tid).

Andre fortelling, Søndmørs-Ottringen, er hakket mer spennende. Ikke bare hopper den litt frem og tilbake i kronologien, men den tar også utgangspunkt i et sagn (om noen gode fiskebanker), og tar for seg en geni-vs-samfunnet-tematikk som er fin.

Til tross for tittelen, er ikke Finneblod særlig skummel eller grusom. For min del er det et klart høydepunkt i boka, nok til at jeg vurderte å gi hele boka 3 (heller enn 2) stjerner. Fortellingen er basert på sagn of folketro om "finnene" (les: samer), og det er spennende at Jonas Lie bryter med sagn/eventyr-stilen i at han beskriver i detalj hvordan et tåkebelagt folketrobasert drømmeunivers ser ut.

Den siste historien er mer som en kombinasjon av et portrett og en avisreportasjone, og omhandler Svend Foyn og hans hvalfangstferder. For min del er det ikke særlig spennende, men for de som er mer opptatt av tema er det trolig en fin "artikkel".

Delisle presents himself as a tag-along, as his wife is doing work in Myanmar with MSF. They also bring their young child. The year long stay is presented through short stories, usually between one and four pages, showing either a specific event that happens, or his impression of an element of the local culture.

This is a very charming book, where Delisle manages to both lovingly describe a society that is alien to him (often making himself the butt of the jokes), while also showing several of the darker sides of the country and the situation it was in. Delisle is obviously curious about the society, and explores both politics, culture, daily life and religion. He manages to tell about his "adventuers" in a way that is both funny and thought provoking. And unlike many "travelogues", there's little attempt of him to put himself in any adventorous light.

While it took a while for me to get used to the drawings, they eventually grew on me, and by the end I was completely sold by them. The "newspaper funnies"-style (both visually and structurally at times) feels at odds with the matter at hand, but it does end up working really well.

"Alle mot én" er en todelt bok. Første del av boka omhandler den konkrete saken som forfatteren selv har vært gjennom, hvor hennes sønn ble utsatt for mobbing, blir svikta av systemet som skal ta vare på ham, men til slutt vinner fram i retten. Andre del av boka er mer som en slags oppslagsdel, hvor en får informasjon og råd om mobbing.

Første del av boka er nok aktuell for de fleste, og det en er en svært sterk historie man får følge. En av hovedsakene til forfatteren er at det må være mer åpenhet rundt mobbing og det ikke er det som blir mobbet som skal bære skam over det. Hun argumenterer godt for sin sak, og klarer å ta oss med igjennom hvordan det hele ble opplevd av henne. Hun presierer også at dette er hennes historie, og ikke sønnens. Andre del av boka er nyttig, særlig for de som bl.a. jobber i skoleverket eller ellers med barn og unge.

Det er ikke noe krav om at forfatteren må vise begge sider av saken her, da dette er hennes historie. At de i tillegg vant rettssaken, viser at det ikke er noen grunn til å tvile særlig på det hun forteller. Men fordi forfatteren ønsker at dette skal være et nyttig bok, altså en som kan bidra direkte til at samfunnet (i alle nivå) skal kunne forebygge og stoppe mobbing, og ta vare på de involverte, så hadde det vært fint å vite litt mer om hvordan kommunene/skolene kunne rettferdiggjøre måten de behandlet saken på - om ikke annet enn for å kunne kjenne igjen (feil)slutningene som lå bak det.

Ellers kan det også nevnes at boka nok burde være gjennom en ekstra runde med redigering, men dette er ikke et stort problem, og ødela ikke for det boka ønsket å formidle.

I remember not liking the movie, and feeling like an old man because of it. I think I was uncomfortable with how far it went, and how pleased it was with itself showing gruesome things. I did not get the same feeling with the comic, even though I'm sure it went lots further. But with the comic, I felt that it was more conscious of how far it was going with its violence. It even comments upon it several times, comparing the duo with a Spider-Man/Punisher team up.

The story is fun, the art is beautiful, and some of the characters are quite funny. It's all very juvenile, in a nostalgic way. You recognize some teenage jumps in logic, only the comic takes them seriously and plays around with them. Acting to be gay to be around the hot girl? Inventing a swear word? And the premise itself: dressing up and fighting crime.

How have I been completely ignorant of this? It's a visually stunning series of noir-stories set it an increasingly complex setting, and that uses anthropomorphic animal characters in a way that actually serves a purpose other than making them distinct of each other or cute. The stories are all complex, and instead of being "whodunits", they're gradually unwinding tales of morally amibigous characters, corrupt people in power, and everything you would expect from a proper noir. It uses the most interesting parts of the time period its set in. It doesn't at all shy away from handling serious matters (murder, rape, abduction of children, nazism), but it handles these dark themes in a way that doesn't feel cheap.

This collection consists of the first three stories, and while I'm not able to read them in their original language, the English translations seems really well done - and the lettering is perfect. It's large enough to serve proper justice to the art (even though every single frame could easily have been a page of itself), and it's kind enough to let you know what songs and texts people are quoting within the stories themselves.

While the memoirs of a former Oxford English Dictionary chief editor is not a page turner in the traditional sense, it's still a good read. John Simpson takes you through his working life from starting at the dictionary all the way until he retired, with only small glimpses of his personal life from time to time. You follow the dictionary in a period of complete change, from card indexes in storage, to a digital version, up until the online resource it's mainly known to be today. It focuses a lot on the mentality behind the lexicographic work, the reasons behind the choices made and the process of adding and revising defintions. But it never delves too far into any given subject, and he (consciously) stays away from lists of examples. Throughout the book, some words are highlighted and used as an excuse to geek out about etymology and language history.

This might sound as a really boring read - and I'm sure that's true for some - but Simpson manages to write about it all in a way that actually makes it quite accessible. Even if you're not crazy about lexicography. Simpson's dry wit is quite charming, too.