Daglannet.

Dette er et av de bedre av Bjørnsons skuespill. Man følger en familie som har vært splittet over en lengre tid, som igjen samles - delvis fordi familiens sønn, Stener, ønsker å etablere en bedrift på familiens landområde, noe familiens overhode, Dag, ikke ønsker. Annet enn et noe dramatisk innfall med en fjelltur, er det skjelden mye på spill i stykket. Det er litt planlegging og snakking bak ryggene på hverandre, men stykket er best når far og sønn er i direkte forhandlinger med hverandre, og bl.a. diskuterer forskjellen mellom generasjonene. Det at stykket er såpass lite dramatisk, og har en noe rar struktur, virker som om det er bevisst - men det kan fort også være slett håndverk. Uansett virker det som om Bjørnson ønsker på å prøve på noe nytt. Slutten er overraskende lettbeint, og virker mest som en kommentar på typiske skuespill enn noe annet.