Lærar i norsk og historie. Datanerd. (Foto: Erik Skybak) (Reviews in Norwegian)
This link opens in a pop-up window
80% complete! Rudi has read 28 of 35 books.
Finishing the "Life and Times"-series, Don Rosa fuels ahead by serving adventure and science fiction-like stories that makes his mid-1900s influences really appereant. There's one about a shrinking ray, one about a journey to the center of the earth and several historical adventure stories. My favorites in this collection is "On a silver platter" and "Hearts of the Yukon".
Almost 20 years before Don Rosa made his biography of Scrooge McDuck based on Carl Barks' writings, Jack L. Chalker did the same. The similarities ends about there. Chalker's book is a written account (and not a comic), and he is just as interested in Scrooge's adventures as an old man that he is in his back story. While this book does piece together Barks' stories, it does little to fill the gaps and expand upon them. And because Chalker is determined to include as many of Barks stories as possible, Scrooge ends up seeming like a character full of contradictions.
The latter half of the book is perhaps a bit too full of story summaries, but it is still an enjoyable read if you are into the subject.
The Bloody Best of Dagsson
Got this as a gift (thanks!), and it was fun to explore and Icelandic comic! The format is single panels, with jokes/gags that are based on vulgar exaggerations and shocking "twists". I think I might have read too many web comics for this to shock me at all, but Dagsson doesn't shy away from any sexual pervertion for his gags, and many of them rely on the shock value.
While the collection is just OK, there are some gags in this that I liked. For some reason I really liked one with siamese twins in a couch wishing each other happy birthday.
The art is stick man-like, and keeping the drawings this crude allows Dagsson to go quite far in what he depicts.
This volume contains two of my favorite Don Rosa stories, both in the latter half of the Life and Times of Scrooge McDuck. In "The King of the Klondike" you see the moment where Scrooge becomes a rich man, and in the highlight of the saga, "The Empire-Builder from Calisota", you get to see the Scrooge at his darkest. I remember crying when reading the latter chapter as a kid (and even teen). This collection also includes "Guardians of the Lost Library", a love letter to books, and the Norway-related story about the Lillehammer Olympics.
Den korte politiske satiren er i utgangspunktet dårlig egna til å bli lest 150 år senere, men UiOs prosjekt "Henrik Ibsens Skrifter" gir ut teksten med det som trengs av bakgrunnsmateriale og forklaringer, noe som gjør at en kan i alle fall til en grad forstå Ibsens prosjekt her.
Dette et verk som er ment for å bli lest (og ikke spilt), noe en ser tydelig fra vitsene som er i selve beskrivelsene. For eksempel kommer en karakter på scenen i en "morgenbladsk deklamatorisk Bevægelse" og etter første akt går teppet "for Velanstændighedens Skyld ned". Noen av de komiske grepene er som henta fra Monty Pythons flygende sirkus:
SEVERUS: (...) Aa, lad Tæppet gaae ned, dette er jo en skandaløs Scene.
Tæppet siger: «Det har De saagu Ret i», hvorpaa det gaar hurtigt ned.
Men er det bra? Sammen med tekstene som setter stykket i kontekst, er det fornøyelig og …
Den korte politiske satiren er i utgangspunktet dårlig egna til å bli lest 150 år senere, men UiOs prosjekt "Henrik Ibsens Skrifter" gir ut teksten med det som trengs av bakgrunnsmateriale og forklaringer, noe som gjør at en kan i alle fall til en grad forstå Ibsens prosjekt her.
Dette et verk som er ment for å bli lest (og ikke spilt), noe en ser tydelig fra vitsene som er i selve beskrivelsene. For eksempel kommer en karakter på scenen i en "morgenbladsk deklamatorisk Bevægelse" og etter første akt går teppet "for Velanstændighedens Skyld ned". Noen av de komiske grepene er som henta fra Monty Pythons flygende sirkus:
SEVERUS: (...) Aa, lad Tæppet gaae ned, dette er jo en skandaløs Scene.
Tæppet siger: «Det har De saagu Ret i», hvorpaa det gaar hurtigt ned.
Men er det bra? Sammen med tekstene som setter stykket i kontekst, er det fornøyelig og interessant lesning. Men tidløst er det på ingen måte.
This volume is mostly the first half of 12-part epic "The life and times of Scrooge McDuck", but it starts of with "Of Ducks and Dimes and Destinies" which was made before the epic but published after. And I think it's better to read it after, as it disrupts the chronology before it even begins. But once Chapter 1 starts, it's a a great ride throughout. These are stories I grew up with, and my Norwegian book collecting them is my dearest one. Still, reading them in English (and seeing them colored the way Rosa intended) is obviously a preferred way of reading them today.
Another good installment in the series, and Don Rosa is really coming into his own. This is also the last installment before Don Rosa starts exploring Scrooge's youth. There's several stories in this I can't remember reading as a kid, some of them quite enjoyable. "The incident at McDuck tower" is a great gag story, while "The Master Landscapist" is also alright. There's more Bark sequels in this one, and I would probably have appriciated them more if I had a closer relationship to the originals. They're still nice stories, though. I don't mind the preachy parts of Wendigo, and the exploration of Xanadu is still a great adventure story.
I always liked "On stolen time" and "Super Snooper strikes again" as a kid, which might be why I still find them the highlights of this book. The first one is one of the sci-fi-like stories of Don, where he …
Another good installment in the series, and Don Rosa is really coming into his own. This is also the last installment before Don Rosa starts exploring Scrooge's youth. There's several stories in this I can't remember reading as a kid, some of them quite enjoyable. "The incident at McDuck tower" is a great gag story, while "The Master Landscapist" is also alright. There's more Bark sequels in this one, and I would probably have appriciated them more if I had a closer relationship to the originals. They're still nice stories, though. I don't mind the preachy parts of Wendigo, and the exploration of Xanadu is still a great adventure story.
I always liked "On stolen time" and "Super Snooper strikes again" as a kid, which might be why I still find them the highlights of this book. The first one is one of the sci-fi-like stories of Don, where he pokes holes in a classical fantasy (being able to stop time). Super Snooper is a commentary on the qualities of Donald Duck as a character (as opposed to violent action heroes), and has some heartwarming scenes.
Tja. Catilina er nå spennende å lese, og interessant, i lys av at det er Ibsens første skuespill. Og jo, det er da noe her. De to kvinnelige karakterene som speiler senere kvinnefigurer i Ibsens forfatterskap. Forholdet mellom Catilinas personlige oppgjør og hans offentlige oppgjør. Og den slags. Men mens jeg ellers stort sett har klart å la meg rive med av det jeg har lest av Ibsen, var dette en kamp. Mye på grunn av den svulstige stilen, men også fordi selve intrigen ikke fanget min interesse. En slags konklusjon for min del, er at dette er et stykke som det er mer spennnende å lese om, enn å lese.
Don Rosa starts picking up steam in this second volume. There's some great stories in this one, like the classic (sequel) "Return to Plain Awful", the first of the hilarious Magica-trilogy "On a silver platter" and some other good ones. Two of them I had either forgotten, or never read. "His Fortune on the Rocks" is a short but really funny story that probably relies too heavily on word play for it to be translated to Norwegian(?), while "Back in time for a Dime" was a very sweet take on the joy of collecting. There's also some interesting extras in this, like the Ducktales-comic Don Rosa wrote, and an unpublished comic.
The first volume, featuring the earliest duck stories by Don Rosa. He is good from the get go, but this collection features mostly short gag stories, and only two really great adventures. This also affects his own commentary, because it's obvious he hasn't really a lot to say about the shorter stories. That said, it's a beautiful book, and worth it just for "The Son of the Sun" and "The Last Sled to Dawson".
Hun der Hedda, altså. Jeg tror ikke jeg har særlig nye tanker å tilføye her, det er et spennende stykke å lese. Jeg liker særlig hvor sammensatt intrigen blir, og hvordan alle karakterene opplever den ulikt. I den dramatiske sluttscenen, hvordan forstår/tolker de ulike karakterene handlingen som har skjedd? Kun Hedda sitter med alle brikkene, og det er disse Ibsen prøver å formidle. Bra greier.
I remember reading about this book in my early teens. I went online to learn everything there was to learn about MacGyver (because of course I did), and I learned that there was an official MacGyver book, that had since fallen into obscurity. I looked to see if I could find any place to read it online, but with no luck.
Some years later I started looking into if it was possible to buy it somewhere. I found it on both Amazon and ebay, but the listings were $100+, way more than I was willing to pay. So I set up an ebay alert for "MacGyver on ice" (because of course I did), and last fall someone sold a copy for a very low price. It's a well worn library edition, but my goal was to read it.
And it's not a good book. It's not terrible, and for a …
I remember reading about this book in my early teens. I went online to learn everything there was to learn about MacGyver (because of course I did), and I learned that there was an official MacGyver book, that had since fallen into obscurity. I looked to see if I could find any place to read it online, but with no luck.
Some years later I started looking into if it was possible to buy it somewhere. I found it on both Amazon and ebay, but the listings were $100+, way more than I was willing to pay. So I set up an ebay alert for "MacGyver on ice" (because of course I did), and last fall someone sold a copy for a very low price. It's a well worn library edition, but my goal was to read it.
And it's not a good book. It's not terrible, and for a young audience I'm sure it's quite thrilling. But it's not really a story that fits much with the show (though perhaps a bit with the first season). MacGyver is a vietnam vet and got a ph.d. in chemistry from Stanford, he uses a gun (to some degree), "slaps the rump" of the female companion and acts in a cynical matter. (So does Pete.)
But: The story itself could have been an episode of the show, where MacGyver is sent to Alaska with a female scientists and a cartoonishly dumb CIA agent to stop a former general from launching a disease into Soviet Russia. And there are some MacGyverisms in it.
Denne boka har to deler: først 12 essay og artikler, så 12 noveller (og skisser). Boka er ikke skrevet som en samling, men satt sammen fra Hagerups publikasjoner i ukeblad og tidsskrift gjennom tredve år.
Den første delen er bokas klare høydepunkt. De fleste av essaya handler om andre kvinnelige diktere, som Edith Södergran, Emily Dickinson, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Gunvor Hofmo, m.m.. Hun forklarer hvem de er, og dermed hvorfor de i utgangspunktet er stemmer verdt å høre på, men også hvordan diktningen treffer henne selv. Hun viser til eksempel, og forklarer på en veldig god måte hva hun selv får ut av dem. Jeg hadde hørt om (de fleste av) disse dikterne før, men jeg har aldri vært nysgjerrig på dem på samme måte som jeg ble av å lese Hagerup skrive om dem. Hun skriver også fint om diktning og lyrikk generelt.
De fleste novellene er henta …
Denne boka har to deler: først 12 essay og artikler, så 12 noveller (og skisser). Boka er ikke skrevet som en samling, men satt sammen fra Hagerups publikasjoner i ukeblad og tidsskrift gjennom tredve år.
Den første delen er bokas klare høydepunkt. De fleste av essaya handler om andre kvinnelige diktere, som Edith Södergran, Emily Dickinson, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Gunvor Hofmo, m.m.. Hun forklarer hvem de er, og dermed hvorfor de i utgangspunktet er stemmer verdt å høre på, men også hvordan diktningen treffer henne selv. Hun viser til eksempel, og forklarer på en veldig god måte hva hun selv får ut av dem. Jeg hadde hørt om (de fleste av) disse dikterne før, men jeg har aldri vært nysgjerrig på dem på samme måte som jeg ble av å lese Hagerup skrive om dem. Hun skriver også fint om diktning og lyrikk generelt.
De fleste novellene er henta fra Allers på 30-, 40- og 50-tallet og bærer kanskje litt preg av det. Hver og for seg holder de alle et høyt nivå, men de passer kanskje ikke så bra å lese som en samling. "Bygdedyret", barn/ungdom og undertrykkelse går igjen som tema i novellene. Jeg likte særlig "Småbyliv".
En kjapp og fin tegenserie om Ivar Aasen sitt liv, sett gjennom et spennende perspektiv: hans kjærlighet. Vi ser hans møter med jenter, satt opp med hans kjærlighet for språket. Det virker som om boka prøver å si at selv om det ikke ble noe med jentene, var han lykkelig for det om - men den gjør det ikke særlig overbevisende. Om noe virker det som om han hadde en lengsel som varte livet ut. Og som hans språkarbeid ikke klarte å mette.
Midthun har gjort en veldig god jobb med illustrasjonene. Sammen med historiens spesielle perspektiv, gjør det at boka ikke føler som et pedagogisk prosjekt. Bakgrunnsinformasjon om Aasen (og annen kortfatta biografisk info) kommer som et supplement bakerst i boka, noe som fungerer fint.
Fra før av kjenner jeg Oda Krohg kun fra noen maleri, og det at hun er med som figur i bøkene av Hans Jæger. Og at hun var en del av kristianiabohemen. Jeg visste ikke omfanget av hennes påvirkning på andre forfattere og malere i sin tid, og hennes egne malerier hadde jeg ikke noe forhold til. For Oda blir brukt som modell av flere forfattere, i tillegg til Hans Jæger dukker hun opp i bøker av Gunnar Heiberg, Sigbjørn Obstfelder og Jappe Nilssen. Og som kulturpersonlighet var det knyttet mange rykter til hennes person. Denne mytisk skikkelsen er hovedpersonen i den biografiske romanen "Oda!" av Ketil Bjørnstad, hvor han tar utgangspunkt i at Oda-figurene fra skjønnlitteraturen har et tett forhold til virkeligheten.
Denne boka er et oppgjør med alt dette. Det er lite biografisk materiale bevart fra Oda, få brev og dagbøker, så et rettferdig innblikk i hennes liv …
Fra før av kjenner jeg Oda Krohg kun fra noen maleri, og det at hun er med som figur i bøkene av Hans Jæger. Og at hun var en del av kristianiabohemen. Jeg visste ikke omfanget av hennes påvirkning på andre forfattere og malere i sin tid, og hennes egne malerier hadde jeg ikke noe forhold til. For Oda blir brukt som modell av flere forfattere, i tillegg til Hans Jæger dukker hun opp i bøker av Gunnar Heiberg, Sigbjørn Obstfelder og Jappe Nilssen. Og som kulturpersonlighet var det knyttet mange rykter til hennes person. Denne mytisk skikkelsen er hovedpersonen i den biografiske romanen "Oda!" av Ketil Bjørnstad, hvor han tar utgangspunkt i at Oda-figurene fra skjønnlitteraturen har et tett forhold til virkeligheten.
Denne boka er et oppgjør med alt dette. Det er lite biografisk materiale bevart fra Oda, få brev og dagbøker, så et rettferdig innblikk i hennes liv er vanskelig. Men Wichstrøm argumenterer godt for at et bilde utelukkende basert på myter, og på hvordan mennene i hennes liv forsod henne, er villedende. Her tas det utgangspunkt i et bredt utvalg materiale om Oda, men med mindre fokus på anekdoter om hennes utsvevende bohemliv. "Oda Krohg var mange personer, ett bilde av henne er det ikke mulig å gi. Hu er betemoren som sitter på stranden og strikker, hun er den spirituelle kvinnen i menns selskap på kafé i Paris, hun er kvinnen med røy i munviken som gjerne ordner opp med ektemann, barn og dyr. Hun er den bevisste og moderne portretmaleren, hun er menns kjæreste og dikteres modell, hun er bohemkunstneren som tolker sitt eget liv i maleriene. Hun er en lystig og fandenivoldsk bohem, ansvarsbevisst datter, søster, mor."
Det er altså en spennende og interessant bok, men likevel litt skuffende. Litt på grunn av hvor ukomplett deler av Krohgs historie er, mange av maleriene det skrives om kan ikke avbildes, og en del av dem finnes kun i dårlige foto. (Jeg er heller ikke særlig fan av selve oppsettet i boka, med tekst i tre spalter og avlangt format.) Min opplevelese av boka hadde sikkert vært enda bedre om jeg hadde en mer rafinert forståelse av kunst, da det er en vesentlig del av boka. Kvalitetene rundt Krohgs malerier skildres bra, men jeg er dessverre ikke utstyrt med nok sans for det til å egentlig kjenne det igjen.
Såvidt jeg kan se har det ikke kommet noe store biografiske verk om Krohg etter denne boka, men jeg håper det er avdekket nok nytt materiale (og flere bilder) til at et slik prosjekt blir gjennomført.
