Denne boka har to deler: først 12 essay og artikler, så 12 noveller (og skisser). Boka er ikke skrevet som en samling, men satt sammen fra Hagerups publikasjoner i ukeblad og tidsskrift gjennom tredve år.

Den første delen er bokas klare høydepunkt. De fleste av essaya handler om andre kvinnelige diktere, som Edith Södergran, Emily Dickinson, Karin Boye, Tove Ditlevsen, Gunvor Hofmo, m.m.. Hun forklarer hvem de er, og dermed hvorfor de i utgangspunktet er stemmer verdt å høre på, men også hvordan diktningen treffer henne selv. Hun viser til eksempel, og forklarer på en veldig god måte hva hun selv får ut av dem. Jeg hadde hørt om (de fleste av) disse dikterne før, men jeg har aldri vært nysgjerrig på dem på samme måte som jeg ble av å lese Hagerup skrive om dem. Hun skriver også fint om diktning og lyrikk generelt.

De fleste novellene er henta fra Allers på 30-, 40- og 50-tallet og bærer kanskje litt preg av det. Hver og for seg holder de alle et høyt nivå, men de passer kanskje ikke så bra å lese som en samling. "Bygdedyret", barn/ungdom og undertrykkelse går igjen som tema i novellene. Jeg likte særlig "Småbyliv".