User Profile

Retten til å stemme er til liten nytte for den vanlige borger, dersom han bare blir presentert for alternativer formulert av en snever elite. Dette er like sant i dagens politiske systemer, som antikkens. Smarte ­oligarkier forsto dette, og denne rettigheten var både en del av systemet i den romerske republikk (507–49 fvt.) og i Solons reformer (594–507 fvt.). Her ble selv de fattige gitt en stemme, men de kunne bare velge mellom medlemmer av eliten. I slike oligarkier fungerer folkeforsamlingen som et nyttig redskap til å avgjøre konkurransen mellom medlemmer av eliten, og ikke til å sette folkets ønsker og interesser på den politiske dagsordenen.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

De få, som sto på toppen av den sosiale og økonomiske pyramiden kalte seg riktignok hoi oligoi, «de få», men også beltistoi, «de vakre» (kaloi), «de gode» (agathoi), «de edle»/ ­«nobiliteten» (gnorimoi), «de lykkelige» (eudaimones), «de fremragende» (krestoi), «de verdige» (karientes), og ikke minst «de beste» (aristoi). Folk av den rette sort ble kalt «de vakre og gode» (kalai k’agathoi) i motsetning til «de ­dårlige» (kakoi). Mens «de få» selv gjerne fremstilte sitt foretrukne politiske regime som aristokrati («styre av de beste»), kalte nøytrale eller kritiske observatører denne formen for styre for oligarki (fåmannsvelde), plutokrati (rikmannsvelde) eller dynasti, som kan oversettes med klikke­velde eller junta.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Når staten på grunn av massens feilaktige oppfatning begynner å bli behersket av noen få menns rikdom, men ikke av deres dyder, så holder disse ledende menn likevel hardnakket fast på navnet «de beste» [optimates], skjønt de i virkeligheten ikke er det. For rikdom, navn og makt uten visdom og uten måtehold i livet og i herre­dømmet over andre er fulle av vanære og overmodig stolthet, og ingen statsform er slettere enn den hvor de rikeste blir regnet for de beste […]

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

“Can’t machines build these faster?” he asked the woman, looking around the starship shell.

“Why, of course!” she laughed.

“Then why do you do it?”

“It’s fun. You see one of these big mothers sail out those doors for the first time, heading for deep space, three hundred people on board, everything working, the Mind quite happy, and you think, I helped build that. The fact a machine could have done it faster doesn’t alter the fact that it was you who actually did it.”

— Use of Weapons by Iain M. Banks (Culture, #3)

Retten til å stemme er til liten nytte for den vanlige borger, dersom han bare blir presentert for alternativer formulert av en snever elite. Dette er like sant i dagens politiske systemer, som antikkens. Smarte ­oligarkier forsto dette, og denne rettigheten var både en del av systemet i den romerske republikk (507–49 fvt.) og i Solons reformer (594–507 fvt.). Her ble selv de fattige gitt en stemme, men de kunne bare velge mellom medlemmer av eliten. I slike oligarkier fungerer folkeforsamlingen som et nyttig redskap til å avgjøre konkurransen mellom medlemmer av eliten, og ikke til å sette folkets ønsker og interesser på den politiske dagsordenen.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle