User Profile

Elisabet, som bare ville spise mat av skikkelige råvarer, laget alt fra bunnen av og lærte av Tore Wretman. Hun hadde vært i Paris og spist ekte pommes frites, og kunne for sitt bare liv ikke forstå Ragnars begeistring for halvfabrikata og kunstige pulvere, han som hadde vokst opp med mor Sveas matlaging og baking.

På grunn av sin konkrete legning så hun ikke at Ragnars mani for pulvermat var ideologisk: Det moderne mennesket hadde via teknikken tatt makten over naturen i sitt eget øyemed, oppløst maten i dens bestanddeler og gjenskapt den i en praktisk pulverforpakning. Kontrollerbar, lett å bære hjem, enkel å tilberede, demokratisk.

Ragnar forsøkte å forklare, men Elisabet hørte ikke særlig godt etter, så ikke rekkevidden av tankearbeidet som lå bak ordene hans og avfeide det på sin litt åndsfraværende måte med at man ikke kunne manipulere naturen uten at det straffet seg. Dette betraktet han som en lettkjøpt og innholdsløs frase med utspring i en gammeldags overtroisk tenkemåte.

Ragnar hadde sett mor Sveas tid bli slukt av arbeid i hjemmet. Vasken som tok flere dager, bæringen av kjeler, den omstendelige oppvarmingen av vann, hvordan hun stadig var opptatt med oppvask, borddekking, baking og matlaging. Den uhyggelige meningsløsheten i det. Hun måtte befris fra alt dette som ikke hadde noen annen hensikt enn seg selv.

Derfor satte han sin lit til den nye matlagingen som hadde gjort sitt inntog i landets kjøkkener. Kjemikerne hadde eksperimentert fram all mulig slags god og nærende mat.

Pulveret skulle bli menneskets tjener og kvinnens befrier.

Som ungkar hadde Ragnar prøvd alle de pulvere han kom over og funnet dem fenomenale. Nå kunne selv den som ikke greide å lage potetkaker, brun saus eller crema catalana få spise sånt til hverdags. Pulverformen hadde også den fordel at man kunne sette sammen den perfekte næringsverdien. Folk behøvde ikke lenger å bli tykke, dorske og syke som mor Svea og Gunnar.

Den nye pulvermaten var et systematisert mirakel, uttenkt og skapt av mennesket. Ragnar syntes det så lyst ut for menneskeheten, og særlig for svenskene som kuttet alle bånd bakover.

— Sveas sønn by Lena Andersson, Ingar Kristiansen (Narrator), Bodil Engen (Translator) (Folkhemmet, #1)

Den norske ambassadøren var på sommerferie i Kragerø. Sist jeg hadde truffet ham, var på 17. mai-mottakelsen i residensen noen måneder før. Da stod han smilende i telemarksbunad og talte stolt og muntert om grunnlovsfedrene og norske verdier mens vi gaflet i oss norsk røkelaks og eggerøre. […] Nå var det en av utsendingene som til daglig hadde ansvar for ambassadens bistandsportefølje, som fungerte som leder for de norske diplomatene. Rollen var å sørge for diplomatenes ve og vel, noe han tok på høyeste alvor ved å uttrykke stor frustrasjon for at de ikke hadde fått egne rom på militærflyplassen. [...] Sent på kvelden reiste de norske diplomatene med et dansk militærfly. En av diplomatene insisterte først på å bli igjen for å koordinere den videre evakueringen. Hun var bekymret for de lokalt ansatte og mente det ville være feil av ambassaden å trekke ut alle diplomater. Bistandsråden var uenig og beordret henne inn på flyet. […] Det hastet med å få kontroll på situasjonen. Flyplassen ble midlertidig stengt. På Twitter kunngjorde president Joe Biden at 6000 amerikanske soldater skulle flys inn til Kabul for å bistå i evakueringen av amerikanske borgere, allierte og afghanere med beskyttelsesbehov.

På norsk side var det Bent og hans sanitetspersonell som holdt fortet etter at diplomatene hadde dratt. Den hjulbente trønderen ble sittende i møter med ambassadører fra Tyskland, Frankrike, England, EU og Sverige. Etter hvert ble NATO-ambassadøren Stefano Pontecorvo med på møtene og sørget for bedre koordinering blant allierte. En kvinnelig britisk major tok initiativ til å opprette en WhatsApp-gruppe hvor landene kunne kommunisere om behov for og tilbud om flyseter for evakuering.

Hvem som skulle håndtere og lede evakueringen av norske statsborgere, aktivister og lokalt ansatte på ambassaden nå, visste ingen av oss.

— Tusen dager med Taliban by Ayesha Wolasmal

Selima sa at nypoteter er nå engang nypoteter, og Hector var enig, han syntes også at nypoteter var nypoteter, og Ina var også enig, uten å være helt sikker på hva det var hun var enig i.

— Søstrene by Andreas E. Østby (translator), Jonas Hassen Khemiri

As India began to prosper, old ideas about accepting the life assigned by one’s caste or one’s divinities were yielding to a belief in earthly reinvention. Annawadians now spoke of better lives casually, as if fortune were a cousin arriving on Sunday, as if the future would look nothing like the past. Abdul’s brother Mirchi did not intend to sort garbage. He envisioned wearing a starched uniform and reporting to work at a luxury hotel. He’d heard of waiters who spent all day putting toothpicks into pieces of cheese, or aligning knives and forks on tables. He wanted a clean job like that. “Watch me!” he’d once snapped at their mother. “I’ll have a bathroom as big as this hut!”

— Behind the Beautiful Forevers by Katherine Boo, Sunil Malhotra (Narrator)

"I like that hat!" he bawled. "What?" "I said, I like the hat." "I'm not wearing a hat." "Well, I like the head, then."

— Life, the Universe and Everything by Douglas Adams, Martin Freeman (Narrator) (The Hitchhiker's Guide to the Galaxy, #3)