User Profile

In the Middle East I’d seen North Americans and Europeans arrive and immediately cocoon themselves into gated compounds and gated friendships. So normalized was this walling off that a Westerner could spend decades in a place like Qatar and only briefly contend with the inconvenience of their host nation’s ways of living. (It would come as a genuine surprise to me, years later, when I came to the West and found that this precise thing was a routine accusation lobbed at people from my part of the world. We simply did not do enough to learn the language, the culture. We stubbornly refused to assimilate.)

— One Day, Everyone Will Have Always Been Against This by Omar El Akkad (duplicate)

One of the hallmarks of Western liberalism is an assumption, in hindsight, of virtuous resistance as the only polite expectation of people on the receiving end of colonialism. While the terrible thing is happening—while the land is still being stolen and the natives still being killed—any form of opposition is terroristic and must be crushed for the sake of civilization. But decades, centuries later, when enough of the land has been stolen and enough of the natives killed, it is safe enough to venerate resistance in hindsight.

— One Day, Everyone Will Have Always Been Against This by Omar El Akkad (duplicate)

Graccherne var ikke først ute med å foreslå jordreform. Plebeier­tribunen Gaius Laelius la frem en lignende lov i 138 fvt. Han trakk imidlertid forslaget i møtet med senatets opposisjon, og med dette fikk han tilnavnet Sapiens, «den vise». Tiberius Gracchus var mindre «vis». Da den konservative folke­tribunen Octavius la ned veto, svarte han med å be tribene avsette ham, med den begrunnelse at en tribun som handlet mot folkets interesser, ikke var en legitim tribun. Octavius trakk vetoet i siste liten, og loven ble vedtatt. Å true med å avsette en tribun på denne måten var hittil uhørt, men ble gjentatt senere som et republikansk prinsipp.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Den romerske historikeren Sallust mente at de indre problemene startet med den 3. puniske krig mot Kartago. Ødeleggelsen av Kartago i år 146 fvt. markerte ifølge ham, inngangen til en forfallsperiode i den romerske republikkens politiske historie. Frykten for Kartago hadde, ifølge Sallust skapt et samhold mellom de styrende og styrte som nå måtte vike for grådighet og splittelse.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Begrepet provins (provincia) får etter hvert den betydningen vi har i dag, et territorium. Opprinnelig betydde det bare den oppgaven som en embetsmann fikk tildelt. Man kunne for eksempel ha som sin provins å sørge for vann og kloakk.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Valg skjedde ikke ved håndsopprekning, men på ekte spartansk vis, ved brøling. Trolig ble denne metoden også brukt ved avstemning om politiske forslag. Det forslaget eller den kandidaten som fikk høyst rop fra de forsamlede spartanerne, vant. Det var eforene som avgjorde hvilket forslag som hadde fått det høyeste brølet, og om de var i tvil, kunne de be folket om å dele seg i to grupper. I forbindelse med valgene brukte man en mer komplisert fremgangsmåte, men stadig med brøling som utgangspunkt. Komiteen som skulle bedømme brølingen ble lukket inne i en bygning, mens de forskjellige kandidatene trådde frem for folkeforsamlingen. De innelukkede noterte seg styrken på brølene, uten å vite hvilke kandidater som hadde trådd frem når, og sikret dermed en mest mulig rettferdig vurdering av resultatene. Aristoteles mente dette var en «barnslig» måte å avgjøre statssaker på, og det er vanskelig å være uenig i dette.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Selv om vi finner at alle bystater nå kaller seg demokratier, er det imidlertid langt fra sikkert hvilken betydning de la i ordet. Flere hevder at demokratia i den hellenistiske perioden bare betydde eleutheria, frihet. Det vil si en frihet fra ytre tvang, autonomi og konstitusjonelt styre.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle