User Profile

Samfunnsgeografen Erik Swyngedouw (2011) peker dermed på et paradoks som gjør seg gjeldende i dagens klimadiskurs: Parallelt med en bred anerkjennelse av at klimakrisen er menneskeskapt og dermed et sosialt og politisk anliggende, har fortellingen om klimakrisen som noe som overgår og dermed går utenom de politiske interessekonfliktene- og motsetningene i samfunnet, vokst frem. Med det hevder Swyngedouw at dagens klimadiskurs reflekterer og bygger opp under det han kaller en postpolitisk tilstand. Et hovedtrekk ved postpolitikk er å tilby tekniske og administrative løsninger på problemer som egentlig er knyttet til strukturelle interessemotsetninger og ulikhet i det kapitalistiske samfunnet. Den postpolitiske tilstanden er dermed nært knyttet til den nyliberale overbevisningen om at det bare finnes ett alternativ for endring – markedsretting, privatisering og entreprenørskap. To hovedprosesser er karakteristiske for postpolitikken. For det første forsøket på å ignorere interessemotsetninger og fremme ideen om at vi kan nå rasjonelle «vinn-vinn»-løsninger på alle slags samfunnsproblemer. For det andre å forflytte beslutningstaking og ansvar fra det offentlige til det private, spesielt til individuelle valg og forbrukerpreferanser. Swyngedouw mener dette har ført til en apatisk tilstand der vi alle oppfordres til å endre oss radikalt, men innenfor konturene av eksisterende rammer, slik at ingenting egentlig endres.

— Antropocen by Ole Jacob Madsen, Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, and 11 others

I den overopphetede globaliseringens tidsalder utgjøres 75 prosent av menneskematen av tolv plantearter og fem dyrearter. Fordelingen er selvfølgelig ikke jevn. I Afrika er 80 prosent av proteinene plantebasert, men i USA kommer 70 prosent fra animalske kilder. Med tanke på miljø og arealbruk, er planteføde langt å foretrekke fremfor kjøtt.

— Antropocen by Ole Jacob Madsen, Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, and 11 others

«Motherfucker», morrapuler eller morraknuller på norsk, har sin opprinnelse i 1800-tallets slaveritid, og ble ifølge afroamerikansk muntlig tradisjon brukt for å omtale den hvite mannlige slaveeieren. «Motherfucker» var den hvite mannen som voldtok mora di (den svarte kvinnen), eide avkommet om det skulle bli barn av voldtekten, og brukte dem som arbeidskraft eller solgte dem til andre slaveeiere. «Motherfucker» fungerte i afroamerikansk muntlig tradisjon som substitutt. Slaveeieren var ikke far, han var en motherfucker!

— Antropocen by Ole Jacob Madsen, Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, and 11 others

In this first decade of the twentieth century, a large proportion of the Jews living in Palestine were still culturally quite similar to and lived reasonably comfortably alongside city-dwelling Muslims and Christians. They were mostly ultra-Orthodox and non-Zionist, mizrahi (eastern) or Sephardic (descendants of Jews expelled from Spain), urbanites of Middle Eastern or Mediterranean origin who often spoke Arabic or Turkish, even if only as a second or third language. In spite of marked religious distinctions between them and their neighbors, they were not foreigners, nor were they Europeans or settlers: they were, saw themselves, and were seen as Jews who were part of the indigenous Muslim-majority society. Moreover, some young European Ashkenazi Jews who settled in Palestine at this time, including such ardent Zionists as David Ben-Gurion and Yitzhak Ben-Zvi (one became prime minister and the other the president of Israel), initially sought a measure of integration into the local society. Ben-Gurion and Ben-Zvi even took Ottoman nationality, studied in Istanbul, and learned Arabic and Turkish.

— The Hundred Years' War on Palestine by Rashid Khalidi