User Profile

Nå, når jeg tenker over det, ser alt her på rave-plassen ut som et maleri jeg en gang så i et museum i Spania. Det var Lystenes hage av Hieronymus Bosch. Jeg er ikke så veldig glad i bilder i museer, men dette syntes jeg virkelig var fantastisk. Det var en stor mengde ting på det, for eksempel mennesker i sånne kuler som svever rundt, en mengde nonner, kjærestepar og andre mennesker som hånden først blir hogd av på og deretter tungen skåret av før de styrtes ned i helvete.

Jeg har alltid forestilt meg at middelalderen ser sånn ut overalt, særlig på det nordtyske flatlandet som strekker seg fra Kassel-fjellene og helt til Flandern. Middelalderen er for meg alltid vesteuropeisk. Alle disse grusomhetene fant ikke sted i øst. Jeg mener, når jeg tenker meg en blodrød horisont med sånne store steiler som avtegner seg svart mot himmelen, og på disse steilene ligger de torturerte, og over dem suser kråkene rundt, da er det alltid et eller annet sted ved Liège eller Aachen eller ved Gent. Middelalderen er aldri i Warszawa eller ved Wien. Disse lyse himlene finnes jo ikke i øst, dette bleke lyset, det er noe tysk.

— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)

Dette er nå Heidelberg, og det er virkelig pent der om våren. Da er trærne allerede grønne mens alt overalt ellers i Tyskland ennå er stygt og grått, og menneskene sitter i solen på Neckar-elveslettene. Neckar-elveslettene. Dette gjør meg ganske mild til sinns, dette navnet. Sånn kunne Tyskland være hvis det ikke hadde vært noen krig og hvis jødene ikke var blitt gasset i hjel. Da ville Tyskland vært sånn som navnet Neckar-elveslettene.

— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)

Altså: I årevis etter artium reiste Alexander bare rundt, i hele verden, og han skrev for eksempel til meg at han var på leting etter spor av låten You’re my heart, you’re my soul med Modern Talking, som jo virkelig er en veldig, veldig dårlig låt, men han var i hvert fall på farten for å se hvor utbredt You’re my heart, you’re my soul var, ikke på steder som Fuerteventura og sånn, man vet jo at sånt noe gjerne høres der, men nettopp i Pakistan og i Bangladesh og i Kambodsja. Alexanders foreldre døde tidlig, begge to i en bilulykke, og dermed arvet han temmelig mye penger, og i stedet for å investere dem eller kjøpe seg syv Porscher eller gudene må vite hva, brukte han foreldrenes penger til nettopp å reise rundt i verden og undersøke svært underlige teorier om utbredelsen av popmusikk.

— Faserland by Christian Kracht, Sverre Dahl (Translator) (Faserland, #1)

For herself she knew that there would be no more chances. There was only Ayemenem now. A front verandah and a back verandah. A hot river and a pickle factory. And in the background, the constant, high, whining mewl of local disapproval.

— The God of Small Things by Arundhati Roy

She had a delicate, chiseled face, black eyebrows angled like a soaring seagull’s wings, a small straight nose and luminous, nut-brown skin. On that skyblue December day, her wild, curly hair had escaped in wisps in the car wind. Her shoulders in her sleeveless sari blouse shone as though they had been polished with a high-wax shoulder polish. Sometimes she was the most beautiful woman that Estha and Rahel had ever seen. And sometimes she wasn’t.

— The God of Small Things by Arundhati Roy

Harriet mislikte Jon fra det øyeblikket han ga henne en blomsterbukett fra Rema 1000 ved sitt første besøk på hjemmet. Tror han at han er på sykebesøk, sa hun altfor høyt til Ebba. Ebba forsøkte å subtilt signalisere til sin nye svigersønn at hennes mor var litt surrete på sine svært gamle dager. Dette blikket gikk selvsagt ikke Harriet hus forbi, hun snudde seg mot Jon og dunka samtidig pekefingeren mot Telemarksavisa som lå ved siden av henne, jeg får med meg det meste, sa hun og stirra på ham som om han var direkte ansvarlig for at Skien kommune ikke har fått på plass en plan for utnyttelse av spillvarmen fra Googles datasenter.

— Så gjør vi så by Helga Flatland

Anette måper. Hun åpner munnen og rynker øyenbrynene, stirrer på Ebba i flere sekunder. Mennesket har over førti ansiktsmuskler, og minst sytten av dem er direkte involvert i å uttrykke følelser. Ingen andre dyr har samme finmotoriske kontroll i ansiktet. Anette kunne dermed med fordel utvist større variasjon, for dette uttrykket har Ebba sett så mange ganger de siste årene at hun har blitt immun mot den villede effekten.

— Så gjør vi så by Helga Flatland