Reviews and Comments

Æ vet ikke ka æ hadde forventa, men æ likte det her så mye mer enn æ trodde æ kom til å gjøre. For en bok!

Gøyal underholdning som holdt i tre bind – har noen trekk av Pyton men som scifiunderholdning, på en måte. Et lite hakk for mye kjønna bannskap underveis for min del, men en perfekt mengde (veldig dårlige) vitser og ordspill som fikk mæ til å le høyt. Mest av alt gøy å lese siden det e Markus som har skrevet dem, men hadde vært positivt innstilt uten det også!

Det e som å lese popcorn og/eller minimarshmallows i bokformat: veldig søtt (men uten fullt så mye kvalme som fem runder marshmallows på to dager ville ført til).

Æ vet ikke katti æ begynte på den her, og skulle ønske Kobo kunne fortelle mæ det, for det va muligens før 2020.

Det e ikke min type bok, men etter å ha lest den av og på (mest av, for så lang e den ikke), oppdaga æ at æ ville lese ferdig. Kanskje mest for å kunne si at det e en bok æ har lest, og litt fordi æ ville vite kordan det gikk. Anbefales ikke om du ikke tåle body horror (det va steder kor æ skumleste, for æ like det ikke egentlig), anbefales varmt om du vil lese nokka … rart? Ekkelt og fascineranes? Uventa gøy og ubekvemt? Nokka sånt.

Æ har ingen planer om å begynne å springe, og det e kanskje et litt rart valg å lese det her som min første Murakami-bok, men det va en sjarmeranes liten bok (så lenge man ignorere enkelte lett ukomfortabelt fettfobiske greier [rettet mest mot sæsjøl, ikke andre] innimellom). Den sa fine ting om løping og om å gjøre nokka, og det e en kombinasjon av sjølsikkerhet og beskjedenhet som æ av og til e ambivalent til – særlig i menn – men æ godtar det her fordi æ tror på Murakami når han skriv det. Æ vet ikke om den her boka e representativ for fortellerstemman hannes til vanlig, men den føles som et overskuddsprosjekt, på den bra måten.

Det fine med å ha ramla ned i sånne hull kor du ikke engang les nye bøker av favorittforfatteren din (men forhåndsbestille alle for å være en god fan) e at du etterhvert får gleden av å lese en hel masse bøker du like 🥰

Kom til side 50-nokka før æ ga opp for nu – men lar boka ligge igjen i Tana (for at pappa får lese den), så æ regne den midlertidig som avbrutt, så får æ plukke opp tråden en anna gang. Innholdet ga mersmak, men språket og æ blei ikke helt venner.

Boka til Joe Brainard e 135 sider med setninger og korte avsnitt som alle starte med ordan «Jeg husker […]», så æ forventa egentlig at æ skulle bli lei etter maks femti sider – men det e en form for fortelling i det som likevel gjør at det fenge. En blanding av «det huske æ også» og «det har æ aldri tenkt på før, kan man gjøre sånt?».

Æ kan skjønne koffor det e en bok som blei populær blant andre forfattera, den føles litt sånn «forfatternes forfatter»-aktig, litt som moderne kunst kor folk kan finne på å si «det der kunne æ gjort sjøl», men så e greia den at dem 1. aldri har gjort det, og 2. det e en intensjon i det som skinn gjennom når man møte verket med et åpent sinn som en velmenanes amatør sjelden eller aldri får til.

Min hovedkunnskap om Gwendolyn Brooks har bestandig vært omtrent bare diktet «We Real Cool», men så så æ den norske oversettelsen av Maud Martha på en boktralle på jobb, og så fant æ den her utgaven på Norli i Trondheim og så la den sæ så fint i hånda mi at æ endte opp med å kjøpe den.

Det e en kort, liten sak, om livet til Maud Martha, i trettifire små kapitler, fra ho e barn til ho e voksen, ingen store omveltninger, en pragmatisk idealistisk hovedperson, ei som tenke godt om folk, en bok som va god å befinne sæ i, som æ tror æ kan få lyst til å lese igjen en anna gang, med setninger som romme mye sjøl i det lille.

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget] og bok* 100 for året 🥳

(* min definisjon av bok e ganske raus)

[lyrikkutvalget]

[lyrikkutvalget]