User Profile

Den lange arbeidsdagen begynte å lage frokost før klokka sju om morgenen.

— Koieboka by Thor Gotaas, Marius Nergård Pettersen (Page 233)

Om sommaren var det ein gjeng som lå og jobba ein plass som hette Krossdalen, og da ble det så steikande varmt der. Og det var så det putra tå mus i dei koiene. Det var ein gammal ein som hette Kresten som lå på brisken med bar overkropp, og myssene flaug over magen hans. Men han syns det var så godt når dei gjekk på magen, sa han, for dei var så gode og kalde på beina!

— Koieboka by Thor Gotaas, Marius Nergård Pettersen (Page 87)

Elling Rønes fra Trysil bodde i en ljørkoie vinteren 1906 – fire-fem karer sov på hver sin brisk og levde som mange skogsarbeidere. Den siste tida før Holmenkollrennet trente han litt ekstra på ski for å spisse formen, dro på i raske drag. Tidlig i mars det året spente han på seg skiene ved koia og gikk fem drøye mil om natta til Rena, for å ta toget til Kristiania neste dag. Skituren foregikk i mørket, han skoftet ikke unødig i skogsarbeidet. På akkord tape en lønn hvis en ikke gjorde noe.

Rønes hoppet av toget på Østbanen i hovedstaden og fortsatte på ski til Holmenkollåsen og starten for femmila 8. mars 1906. På tungt, sugende føre i løse spor tok det hele 5 timer og 33 minutter å gå 50 kilometer i storkuperte Nordmarka. Han vant på den dårligste vinnertida noensinne i ei norsk femmil.

— Koieboka by Thor Gotaas, Marius Nergård Pettersen (Page 41)

For byfolk var fjorden ein illusjon, eit rekreasjonsområde, ein stad som knapt eksisterte før dei sette seg i bilen fredag ettermiddag, og som dei forlét igjen søndag kveld for å returnere til liv der dei resten av veka skrytte av roa og det enkle livet. Også Aud Haver skrytte, for ein fabelaktig natur dette var. Nils forklarte at dei ikkje sa natur her, dei sa skog og stein og fjell og elv og fjord, det var ting ein kunne peike på og vere nær og bry seg om, det var ikkje natur.

— Den dagen Nils Vik døde by Frode Grytten (Page 123)

En skjære slo seg flaksende ned i toppen av den store aspen der ute. Den løftet på den blanke stjerten og slapp fra seg en hvit sprut så det dryppet gjennom løvet. Straks lettet den igjen og flakset videre mot elven. Slik burde man leve, tenkte hun. Fly sin vei. Legge skiten bak seg.

— Stein i silke by Mikael Niemi (Page 124)