User Profile

Det er enkelt å rakke ned på 'Søstrene fra Namsos'. Det er en tynn bok gitt ut på eget forlag av en debutant. Den er upolert i språket. Den bruker gjennomgående hermetegn på feil "måte" (noe slikt). Det er litt irriterende at en hest plutselig bytter navn fra Orion til Odin. Hver femte eller sjette side er blank forutom en liten aforisme uten åpenbar sammenheng til resten av teksten.

På mange måter burde jeg være målgruppa for denne boka. Jeg er oppvekst i Namsos. Det var til Namdalen farmora mi flyktet fra Trondheim under invasjonen. Jeg vet likevel lite om hva som skjedde i Namsos under krigen, annet enn at sykehuset også da var viktig for hele nærområdet. Likt meg er Selnes er oppvekst med historier om krigen. Som han skriver i forordet lyttet han til eldre slektninger som fortalte om krigen og motstandsarbeid i Namdalen. Det er et utmerket materiale å basere en skjønnlitterær bok på. Det er bare synd at den ikke er bedre gjennomarbeidet.

Det finns som sagt mange småsaker som man kan pirke på, men som jeg fint kan overse. Jeg synes likevel det største er hvordan historiefortellinga er gjennomført.

Grunnhistorien er både god og spennende. At en av de sentrale okkupasjonsvennlige damene i Namsos skal byttes ut mot tvillingsøstera som jobber for motstandsbevegelsen kan man gjøre mye med. Jeg satt derimot ofte med følelsen av at det var litt for lett for hovedpersonene, at de møtte for lite motstand, og kom seg for lett unna. Det føltes aldri nervepirrende eller som det var på vei å gå riktig ille. Motstandsbevegelsen har alltid kontroll og det er alltid noen annen som kan rydde opp.

En av grunnene til dette tror jeg er at språket er noe kjedelig og monotont, en annen at historien føltes rørete og ustrukturert. Jeg mistet flere ganger oversikten over hvor vi var og når. Boken er fortalt i løpende tekst uten noen som helst avsnitt- eller kapitellinndeling, samtidig som man følger ett stort antal personer. Jeg kan grovt regne ti personer som man følger i forskjellige steder i boka som man hopper mellom hyppig. Selv om det er noen få man følger mer (Linn, dyrlege Fevik, Søster Anne) blir det lett uoversiktlig og personer blir sammenblandet, spesielt når man får vite så lite om dem. Å følge noen få personer med tydlige karaktertrekk, gjerne kombinert med tydelige kapitler der man følger en person per kapitel (kapitlene kunne gjerne fått overskrift etter personen man følger) hadde vært en tydelig forbedring. Det hadde antagelig gjort historien tydeligere, mindre forvirrende og de farlige situasjonene som oppstår hadde kanskje også føltes farligere.

Boka hadde antagelig også tjent på å være lengre og mer detaljert. Det hadde gitt leseren tid til å oppfatte handlingen, det hadde gitt historien større troverdighet, men det hadde også gitt spillerom til den naturen og det samfunnet som jeg tror at Selnes er intressert i å skildre — og som jeg er interessert i å lese om: jeg vil lese en slik bok for å minnes et landskap jeg har bodd i, en bok som bruker en spennende historie til å fortelle om hvordan det så ut og hvordan folk levde på heimplassen min under krigen. Jeg vet at det er mye begjært, men jeg synes det er synd at muligheten til dette ikke ble benyttet. Enn så lenge er det bare et tidlig utkast, et bra utkast, men et utkast som det må jobbes en god del med.

Cory Doctorow var en forfatter som jeg fant gjennom nettaktivismen hans og som jeg leste flere bøker av for cirka femten-tjue år siden (Eastern Standard Tribe, Down and Out in the Magical Kingdom, Little Brother); men så mistet synet av mens jeg har drevet med annet. Jeg har beundret ham som tenker og syntes at han har skrevet spennende bøker som har fått meg å se på samitiden på en ny måte. Jeg husker godt hvordan hovedpersonene i en bok bygde et allmennt byomfattende trådløstnettverk i Toronto.

Han har selvsagt publisert masse siden det. Ble for kort tid siden påmint på nettet og leste om 'The lost cause', som er en av hans nyeste. Når jeg så fant den på den lokale bokhandelen tok jeg med den hjem.

Boka er satt til Kalifornia i en nær framtid, der klimakrisa på allvor har tatt feste og der samfunnet har blitt tvunget til å på allvor ta tak i utfordringene som dette gir. Her ligger bokas hovedkonflikt: mellom de som kjemper for å implementere løsninger som faktisk finns, og de som ser tilbake på en svunnen tid der de var de som bestemte. Om man setter det på spissen er det en konflikt som man kjenner igjen fra i dag, selv om boka blir veldig amerikansk ved å knytte det opp till maga-kulten (det er hva de kalles i boka) og gi våpendiskusjonen ganske mye plass. Det irriterer meg også at skillet nesten konsekvent omtales som unge mot eldre, noe jeg ikke er sikker på speiler virkeligheten i dag (selv om det i blant kan se ut slik).

Selv om historien i stor grad handler om fellesskapsløsninger følger man et lite antal personer og relasjonen mellom dem. Jeg har likevel inntrykk av at personene blir noe flate og karikerte. Alle som mener noe mener det veldig sterkt. I liten grad ser man at meninger utvikles og endres. Det samme med personene. Hovedpersonen Brooks relasjon til bestefaren er fyllt av gjensidig aversjon, og relasjonen til kjæresten Phuonng utvikles i rekordfart fra at de ikke kjenner hverandre til at de har en veldig intens og nær kjærlighetsrelasjon. Den mest intressante relasjonen er nok mellom Brooks og Milena, en internflyktning som leder en gruppe flyktninger til Burbank og der det tydelig finnes gjensidig beundring, interesse og vennskap mellom henne og Brooks, men der de også har vidt forskjellige syn på hvordan samfunnet skal se ut og slikt som kryptovalutaer. Dette synes jeg er bokens svakeste punkt, men det er også godt mulig at en post-krise verden der man virkelig kjenner klimaets forandringer på kroppen også er en tid for de store følelsene.

Ser man bort fra dette, fra enkeltindividene i boka, så er det en spennende historie og kanskje noe man kan ta inspirasjon fra. Boka følger Brooks og vennene rundt hen når de gjør de anser er nødvendig: å bygge fleretasjeshus for å huse flyktninger, og å jobba sammen for å løse det best mulig og raskest; tross at de har sterke kapitalinteresser allierte med fanatiske rasister som er villige til å ta til våpen mot seg.

Jeg vet ikke om det er denne framtiden vi står innfor, jeg håper virkelig ikke det, men om man skal ta med seg noe fra denne boka er det nok at: Framtidens løsninger skaper vi ved å jobbe sammen. Teknologiske løsninger er vel og bra, men bare om det bidrar til felles streven og samarbeid.

Fikk denne i gave av fattern når den var ny, men den har blitt liggende i bokhylla og jeg må si at jeg har sett på den med stor skepsis. Dels er det en sjanger som jeg egentlig ikke leser, dels er det en debutroman skrevet av en "original" (i beste mening av uttrykket) fra hjembygda mi. At baksida inneholder en hel biografi over forfatteren og knapt noe om hva boka handler om gjør ikke skepsisen mindre.

Bestemte meg for å likevel lese den, selv om jeg egentlig hadde tenkt å lese noe annet. Det får bli påskekrimen min i år. Hvem vet: det kanskje er ei perle!