User Profile

@nichobi@bookwyrm.social Låter som något för mig. Har tyckt om Lundbergs självbiografiska böcker. Upptäckte att han hade dött när jag plockade 'Yarden' till en bokcirkel genom jobbet för ett år sedan. Har inte riktigt vågat läsa den sista han kom med. Har jobbat med missbruk de senaste åren och är rädd att den skall bli för nära. Man får ju för sig att man känner honom numera.

Jeg var på juleferie i Trøndelag forrige jula. På vei gjennom Trondheim, før vi skulle ta toget over grensa, var jeg innom en bokhandel for å kjøpe med meg noen norske bøker. Jeg syntes ikke det var noe som fanget oppmerksomheten min og hadde vanskelig for å velge, men kom plutselig på at Frode Grytten var en forfatter jeg aldri hadde lest. Ja, og den der boka hans Popsongar var det mange som hadde snakket varmt om. Så jeg begynte å lete etter Popsongar (eller noe annet av ham) i pockethyllene. Og fant ingenting. Når jeg hadde gitt opp fant jeg denne ene nye boka hans. Bragepris og greier!

Den fikk bli med meg over grensa!

Den dagen Nils Vik døde handler om en mann som likt meg er på vei over ei grense — selv om det er grensa over til døden og ikke den norsk-svenske gresa ved Storlien. Og likt meg titter også Nils Vik tilbake på sitt liv når han er på vei å passere denne grensa.

Hele boka er en fryd å lese med et levende, men kompakt språk som klarer å fortelle en historie og en stemning uten at leseren føler at den må vade gjennom et lass med ord. Den handler ikke bare om ferjemannen Nils Vik i ett tilbakeblikk over sitt liv, men også om et helt samfunn rundt ham, noen av de som han har fraktet over fjorden, til og fra byen, i de mange årene han har jobbet som fergemann i dette lokalsamfunnet.

Det er hverdagslige situationer som beskrives. Presten som skal fraktes til kirka. Ungkaren som setter inn kontaktannonse i lokalavisa og lørdag etter lørdag reiser inn til byen for stevnemøter. Jordmora som skal skysses til fødsler. Den pensjonerte lærerinna som er syk og som Nils Vik skysser matvarer til, men som ikke vil ha hverken barmhjertighet eller oppmerksomhet. Øyeblikk med familien, med kona og døtrene — stunder av glede og tider som vanskeligere. Fortellingen er en rad personer og øyeblikk med menneskelige følelser og drivkrefter som glede, stolthet, kjærlighet, hat og lengsel. Nils Vik er vår Kharon mellom oss og menneskene rundt fjorden samtidig som han frakter seg selv til dødsriket.

Ja, og jeg kom meg til Sverige.

Det er enkelt å rakke ned på 'Søstrene fra Namsos'. Det er en tynn bok gitt ut på eget forlag av en debutant. Den er upolert i språket. Den bruker gjennomgående hermetegn på feil "måte" (noe slikt). Det er litt irriterende at en hest plutselig bytter navn fra Orion til Odin. Hver femte eller sjette side er blank forutom en liten aforisme uten åpenbar sammenheng til resten av teksten.

På mange måter burde jeg være målgruppa for denne boka. Jeg er oppvekst i Namsos. Det var til Namdalen farmora mi flyktet fra Trondheim under invasjonen. Jeg vet likevel lite om hva som skjedde i Namsos under krigen, annet enn at sykehuset også da var viktig for hele nærområdet. Likt meg er Selnes er oppvekst med historier om krigen. Som han skriver i forordet lyttet han til eldre slektninger som fortalte om krigen og motstandsarbeid i Namdalen. Det er et utmerket materiale å basere en skjønnlitterær bok på. Det er bare synd at den ikke er bedre gjennomarbeidet.

Det finns som sagt mange småsaker som man kan pirke på, men som jeg fint kan overse. Jeg synes likevel det største er hvordan historiefortellinga er gjennomført.

Grunnhistorien er både god og spennende. At en av de sentrale okkupasjonsvennlige damene i Namsos skal byttes ut mot tvillingsøstera som jobber for motstandsbevegelsen kan man gjøre mye med. Jeg satt derimot ofte med følelsen av at det var litt for lett for hovedpersonene, at de møtte for lite motstand, og kom seg for lett unna. Det føltes aldri nervepirrende eller som det var på vei å gå riktig ille. Motstandsbevegelsen har alltid kontroll og det er alltid noen annen som kan rydde opp.

En av grunnene til dette tror jeg er at språket er noe kjedelig og monotont, en annen at historien føltes rørete og ustrukturert. Jeg mistet flere ganger oversikten over hvor vi var og når. Boken er fortalt i løpende tekst uten noen som helst avsnitt- eller kapitellinndeling, samtidig som man følger ett stort antal personer. Jeg kan grovt regne ti personer som man følger i forskjellige steder i boka som man hopper mellom hyppig. Selv om det er noen få man følger mer (Linn, dyrlege Fevik, Søster Anne) blir det lett uoversiktlig og personer blir sammenblandet, spesielt når man får vite så lite om dem. Å følge noen få personer med tydlige karaktertrekk, gjerne kombinert med tydelige kapitler der man følger en person per kapitel (kapitlene kunne gjerne fått overskrift etter personen man følger) hadde vært en tydelig forbedring. Det hadde antagelig gjort historien tydeligere, mindre forvirrende og de farlige situasjonene som oppstår hadde kanskje også føltes farligere.

Boka hadde antagelig også tjent på å være lengre og mer detaljert. Det hadde gitt leseren tid til å oppfatte handlingen, det hadde gitt historien større troverdighet, men det hadde også gitt spillerom til den naturen og det samfunnet som jeg tror at Selnes er intressert i å skildre — og som jeg er interessert i å lese om: jeg vil lese en slik bok for å minnes et landskap jeg har bodd i, en bok som bruker en spennende historie til å fortelle om hvordan det så ut og hvordan folk levde på heimplassen min under krigen. Jeg vet at det er mye begjært, men jeg synes det er synd at muligheten til dette ikke ble benyttet. Enn så lenge er det bare et tidlig utkast, et bra utkast, men et utkast som det må jobbes en god del med.