User Profile

In the quarter century since the Oslo agreements, the situation in Palestine and Israel has often been falsely described as a clash between two near-equals, between the state of Israel and the quasi-state of the Palestinian Authority. This depiction masks the unequal, unchanged colonial reality. The PA has no sovereignty, no jurisdiction, and no authority except that allowed it by Israel, which even controls a major part of its revenues in the form of customs duties and some taxes. Its primary function, to which much of its budget is devoted, is security, but not for its people: it is mandated by US and Israeli dictates to provide security for Israel’s settlers and occupation forces against the resistance, violent and otherwise, of other Palestinians. Since 1967, there has been one state authority in all of the territory of Mandatory Palestine: that of Israel. The creation of the PA did nothing to change that reality, rearranging the deckchairs on the Palestinian Titanic, while providing Israeli colonization and occupation with an indispensable Palestinian shield. Facing the colossus that is the Israeli state is a colonized people denied equal rights and the ability to exercise their right of national self-determination, a continuous condition since the idea of self-determination took hold globally after World War I.

— The Hundred Years' War on Palestine by Rashid Khalidi

Samfunnsgeografen Erik Swyngedouw (2011) peker dermed på et paradoks som gjør seg gjeldende i dagens klimadiskurs: Parallelt med en bred anerkjennelse av at klimakrisen er menneskeskapt og dermed et sosialt og politisk anliggende, har fortellingen om klimakrisen som noe som overgår og dermed går utenom de politiske interessekonfliktene- og motsetningene i samfunnet, vokst frem. Med det hevder Swyngedouw at dagens klimadiskurs reflekterer og bygger opp under det han kaller en postpolitisk tilstand. Et hovedtrekk ved postpolitikk er å tilby tekniske og administrative løsninger på problemer som egentlig er knyttet til strukturelle interessemotsetninger og ulikhet i det kapitalistiske samfunnet. Den postpolitiske tilstanden er dermed nært knyttet til den nyliberale overbevisningen om at det bare finnes ett alternativ for endring – markedsretting, privatisering og entreprenørskap. To hovedprosesser er karakteristiske for postpolitikken. For det første forsøket på å ignorere interessemotsetninger og fremme ideen om at vi kan nå rasjonelle «vinn-vinn»-løsninger på alle slags samfunnsproblemer. For det andre å forflytte beslutningstaking og ansvar fra det offentlige til det private, spesielt til individuelle valg og forbrukerpreferanser. Swyngedouw mener dette har ført til en apatisk tilstand der vi alle oppfordres til å endre oss radikalt, men innenfor konturene av eksisterende rammer, slik at ingenting egentlig endres.

— Antropocen by Ole Jacob Madsen, Marius Timmann Mjaaland, Dag Olav Hessen, and 11 others