Francis Augusto Medeiros-Logeay replied to Einar's status
@ejnro Jeg nærmer meg 50%, men er 100% enig med beskrivelsen din.
Hi! I am a Norwegian-Brazilian guy. I'm often confused about things, until I'm not. For non-book stuff, I have other accounts:
#fedi22
This link opens in a pop-up window
@ejnro Jeg nærmer meg 50%, men er 100% enig med beskrivelsen din.
@3ivin6 Er boka verdt hypen?
@gaski Hæææærregud... Tilbyr du kurs om dette? 💪🏼👏🏼
@3ivin6 Denne boka er kjempe inspirerende!
The contrast between consumer and producer identities points to two different ways of understanding the common good. One approach, familiar among economic policy makers, defines the common good as the sum of everyone’s preferences and interests. According to this account, we achieve the common good by maximizing consumer welfare, typically by maximizing economic growth. If the common good is simply a matter of satisfying consumer preferences, then market wages are a good measure of who has contributed what. Those who make the most money have presumably made the most valuable contribution to the common good, by producing the goods and services that consumers want.
A second approach rejects this consumerist notion of the common good in favor of what might be called a civic conception. According to the civic ideal, the common good is not simply about adding up preferences or maximizing consumer welfare. It is about reflecting critically on our preferences—ideally, elevating and improving them—so that we can live worthwhile and flourishing lives. This cannot be achieved through economic activity alone. It requires deliberating with our fellow citizens about how to bring about a just and good society, one that cultivates civic virtue and enables us to reason together about the purposes worthy of our political community.
A few drinks and I begin to appreciate Josh because he is so very attentive. This is a form of flattery that is most convincing, particularly at a party. When I was fourteen I discovered that boys would fall in love with me if listened to everything they said. A strong sense of integrity prohibited me from continuing this form of seduction. And, in addition to integrity, there was the problem of having to continue to listen to them.
— Weird Fucks by Lynne Tillman (Page 104 - 105)
It is well known—at least, it is well known to witches—that all colonies of bees are, as it were, just one part of the creature called the Swarm, in the same way that individual bees are component cells of the hivemind. Granny didn’t mingle her thoughts with the bees very often, partly because insect minds were strange, alien things that tasted of tin, but mostly because she suspected that the Swarm was a good deal more intelligent than she was.
— Equal Rites by Terry Pratchett, Peter Serafinowicz, Indira Varma (Narrator), and 1 other
Content warning Kort summering av handlingen, inte detaljerad
Jag skall inte ställa frågan huruvida 'Stoner' av John Williams är självbiografisk.
Boken följer William Stoner från han lämnar familjens småbruk för att studera till att hans död många år senare. Mellan detta beskrivs hans liv. Ett liv fylld med arbete, en akademisk karriär, giftermål, kärlek, barn, vänskap, rivaliteter och mycket annat. Beskrivelserna är distanserade och nyktra. De är aldrig dramatiska. De tar aldrig ut svängarna. Språket är elegant och presist, i alla fall i Rose-Marie Nielsens svenska översättning, och gissningsvis också i originalet. Texten blev dock aldrig tråkig. Kanske gled den i bakgrunden så att jag verkligen kände att jag lärde att känna William Stoner och kunde dela båda hans glädjor och sorger.
Utan att röpa för mycket av handlingen — inte att jag tänker att det gör så mycket här, det är inte en bok där man sitter på helspänn och undrar på hur det kommer att gå — är det mycket av William Stoners liv som inte blir som han har tänkt. Han skall gå lantbruksutbildning, men fångas av litteraturhistoria och startar en akademisk karriär inom det fältet. Han gifter sig med en ung kvinna han tycker är vacker, men äktenskapet blir kyligt. Hans akademiska karriär avtar då han hamnar i konflikt med mer dominanta kollegor. Han tappar i stor grad kontakt med sin dotter under hennes barndom.
Boken är ändå tidigt tydlig med att huvudpersonen själv tycker att han levt ett gott liv. När vi läser kan vi om vi vill kontemplera denna frågan om vi vill: vad är ett gott liv. Skall vi ta modell av William Stoner betyder ett gott liv inte ett problemfritt liv eller ett liv där våra önsken gått i uppfyllelse; men kanske ett liv där vi har varit nyfikna, försöker göra det bästa av situationen runt oss, men också ett liv där vi står upp för det vi tycker är rätt. Det tycker jag ändå William Stoner gör.
Dette var ikke på ingen måte en koselig lesing, men en viktig en alikevel. Anne Bitsch forteller om hvordan det var å vokse opp under vold og misbruk som - av ymse, og på mange måte uforklarte - grunn, ikke ble stoppet eller til og med sett. Dette er en ærlig og subjektiv fortelling, som åpner lesernes øyene for hva kan man gjøre for at barn ikke utsettes for det hun ble utsatt for? Ikke overraskende at boken sluttes med akkurat dette spørsmålet. Hennes fortelling gjennom 70,80,90 og 2000 årene gir oss lesere perspektiv, sinn, og fortvilelse: hadde vi være i stand til å gjøre noe om vi var hennes nabo, lærer og ellers bare bekjente? Samtidig er det noe med boka som er universell, og det er det som fanget meg mest: hvor mye av skjebnen vår ble fastsatte av det vi opplever i barndommen vår? Svaret er sikkert …
Dette var ikke på ingen måte en koselig lesing, men en viktig en alikevel. Anne Bitsch forteller om hvordan det var å vokse opp under vold og misbruk som - av ymse, og på mange måte uforklarte - grunn, ikke ble stoppet eller til og med sett. Dette er en ærlig og subjektiv fortelling, som åpner lesernes øyene for hva kan man gjøre for at barn ikke utsettes for det hun ble utsatt for? Ikke overraskende at boken sluttes med akkurat dette spørsmålet. Hennes fortelling gjennom 70,80,90 og 2000 årene gir oss lesere perspektiv, sinn, og fortvilelse: hadde vi være i stand til å gjøre noe om vi var hennes nabo, lærer og ellers bare bekjente? Samtidig er det noe med boka som er universell, og det er det som fanget meg mest: hvor mye av skjebnen vår ble fastsatte av det vi opplever i barndommen vår? Svaret er sikkert sammensatt, og Anne klarte å gå videre med livet, med studiene, osv, men dette er ingen lykkelig slutt. Anne er en begavet forfatter, og på ingen måtte prøver å få sympati, og det er nettopp hennes spørsmål om hvorfor bryr mange ikke så mye om avsporing, men ikke om hvordan barnet har det - som er sentralt. Boken anbefalles, absolutt.
Ok, jeg skulle gi 4-stjerner til denne boka. Den var ikke på samme nivå som Tante Ulrikkes Vei eller Gul bok. Men jeg ga 5-stjerner alikevel, fordi denne boka snakker til meg på en annen måte. Når man er delt mellom to kulturer og må si farvel til en mor eller en far, man lever med det for resten av livet. Hans følelser, som var veldig godt beskrevet i boka, var litt av mine følelser. Da må det trumfer over den litterære kvaliteten - som var høy, men dom sagt ikke like fe første bøkene.
"Tetris is perhaps the most instantly recognizable, popular video game ever made. Sales of authorized copies total near $1 billion …
In the middle of the 21st century, a team of scientists develops the ultimate protective weapon-a device that causes all …