User Profile

Graccherne var ikke først ute med å foreslå jordreform. Plebeier­tribunen Gaius Laelius la frem en lignende lov i 138 fvt. Han trakk imidlertid forslaget i møtet med senatets opposisjon, og med dette fikk han tilnavnet Sapiens, «den vise». Tiberius Gracchus var mindre «vis». Da den konservative folke­tribunen Octavius la ned veto, svarte han med å be tribene avsette ham, med den begrunnelse at en tribun som handlet mot folkets interesser, ikke var en legitim tribun. Octavius trakk vetoet i siste liten, og loven ble vedtatt. Å true med å avsette en tribun på denne måten var hittil uhørt, men ble gjentatt senere som et republikansk prinsipp.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Den romerske historikeren Sallust mente at de indre problemene startet med den 3. puniske krig mot Kartago. Ødeleggelsen av Kartago i år 146 fvt. markerte ifølge ham, inngangen til en forfallsperiode i den romerske republikkens politiske historie. Frykten for Kartago hadde, ifølge Sallust skapt et samhold mellom de styrende og styrte som nå måtte vike for grådighet og splittelse.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Begrepet provins (provincia) får etter hvert den betydningen vi har i dag, et territorium. Opprinnelig betydde det bare den oppgaven som en embetsmann fikk tildelt. Man kunne for eksempel ha som sin provins å sørge for vann og kloakk.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Valg skjedde ikke ved håndsopprekning, men på ekte spartansk vis, ved brøling. Trolig ble denne metoden også brukt ved avstemning om politiske forslag. Det forslaget eller den kandidaten som fikk høyst rop fra de forsamlede spartanerne, vant. Det var eforene som avgjorde hvilket forslag som hadde fått det høyeste brølet, og om de var i tvil, kunne de be folket om å dele seg i to grupper. I forbindelse med valgene brukte man en mer komplisert fremgangsmåte, men stadig med brøling som utgangspunkt. Komiteen som skulle bedømme brølingen ble lukket inne i en bygning, mens de forskjellige kandidatene trådde frem for folkeforsamlingen. De innelukkede noterte seg styrken på brølene, uten å vite hvilke kandidater som hadde trådd frem når, og sikret dermed en mest mulig rettferdig vurdering av resultatene. Aristoteles mente dette var en «barnslig» måte å avgjøre statssaker på, og det er vanskelig å være uenig i dette.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Selv om vi finner at alle bystater nå kaller seg demokratier, er det imidlertid langt fra sikkert hvilken betydning de la i ordet. Flere hevder at demokratia i den hellenistiske perioden bare betydde eleutheria, frihet. Det vil si en frihet fra ytre tvang, autonomi og konstitusjonelt styre.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Retten til å stemme er til liten nytte for den vanlige borger, dersom han bare blir presentert for alternativer formulert av en snever elite. Dette er like sant i dagens politiske systemer, som antikkens. Smarte ­oligarkier forsto dette, og denne rettigheten var både en del av systemet i den romerske republikk (507–49 fvt.) og i Solons reformer (594–507 fvt.). Her ble selv de fattige gitt en stemme, men de kunne bare velge mellom medlemmer av eliten. I slike oligarkier fungerer folkeforsamlingen som et nyttig redskap til å avgjøre konkurransen mellom medlemmer av eliten, og ikke til å sette folkets ønsker og interesser på den politiske dagsordenen.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

De få, som sto på toppen av den sosiale og økonomiske pyramiden kalte seg riktignok hoi oligoi, «de få», men også beltistoi, «de vakre» (kaloi), «de gode» (agathoi), «de edle»/ ­«nobiliteten» (gnorimoi), «de lykkelige» (eudaimones), «de fremragende» (krestoi), «de verdige» (karientes), og ikke minst «de beste» (aristoi). Folk av den rette sort ble kalt «de vakre og gode» (kalai k’agathoi) i motsetning til «de ­dårlige» (kakoi). Mens «de få» selv gjerne fremstilte sitt foretrukne politiske regime som aristokrati («styre av de beste»), kalte nøytrale eller kritiske observatører denne formen for styre for oligarki (fåmannsvelde), plutokrati (rikmannsvelde) eller dynasti, som kan oversettes med klikke­velde eller junta.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Når staten på grunn av massens feilaktige oppfatning begynner å bli behersket av noen få menns rikdom, men ikke av deres dyder, så holder disse ledende menn likevel hardnakket fast på navnet «de beste» [optimates], skjønt de i virkeligheten ikke er det. For rikdom, navn og makt uten visdom og uten måtehold i livet og i herre­dømmet over andre er fulle av vanære og overmodig stolthet, og ingen statsform er slettere enn den hvor de rikeste blir regnet for de beste […]

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle