Eivind (like the Terrible) replied to Kjerstin's status
@Kjerstin God idé :)
I like big books and I cannot lie
This link opens in a pop-up window
37% complete! Eivind (like the Terrible) has read 37 of 100 books.
@Kjerstin God idé :)
@htl@mastodon.social Ja, det irriterer meg også, og spesielt når det kommer fra venstresida som bør vite bedre (og sikkert gjør det også, men veit at det er retorikk som funker).
Ideologisk er Ola og jeg er sånn🤞, og det visste jeg jo, men uansett veldig deilig å se disse tankene på trykk. Det kommer selvfølgelig ikke til å bli samme offentlige diskusjon om ei bok utgitt på Manifest som ei Kagge-bok av en McKinsey-gjøk, men kanskje vi kan crowd-funde et sett til stortingsreppene i god Sissener-stil? :)
Når jeg henter min yngste datter i barnehagen, er jeg takknemlig overfor barnehagelærerne som har gitt henne omsorg og pedagogisk veiledning mens jeg gjorde andre ting. Jeg er også takknemlig overfor velferdsstaten, samfunnsordningen som gjør dette mulig. Men jeg behøver ikke nødvendigvis å være takknemlig overfor landets rikeste, som i kroner og øre selvsagt betaler mer skatt enn de fleste andre. Det er fordi det ikke er pengene det handler om, men arbeidsdelingen som alle bidrar til. derfor trenger vi ikke flere lønnsomme bedrifter innen for eksempel telefonsalg for å kunne ha nok folk på jobb i landets barnehager. isteden kan det til og med være motsatt: Dersom vi tar de riktige grepene kan færre telefonselgere gi utslag i flere barnehagelærere.
Det viktigste skatten gjør er dermed å inndra kjøpekraft fra privat sektor, noe som samtidig bidrar til omfordeling når rike betaler mer skatt enn fattige. Deler av de rikes kjøpekraft og samfunnsmakt må inndras for at vi skal kunne disponere mer av arbeidskraftressursen i demokratisk styrt offentlig sektor. Derfor skattlegger vi egentlig ikke de rike fordi vi trenger pengene deres, men fordi vi trenger at de ikke har de pengene.
Problemet er at økonomisk risiko blandes sammen med hvordan ordet «risiko» brukes i det vanlige språket. Dette får det til å virke som at det er noe heroisk og rent faktisk risikabelt forbundet med det å være rik. Men de rikes «risikovilje» kan ikke sammenlignes med noe som faktisk er farlig, som å gå på slakk line over en høy kløft. Det kan heller ikke sidestilles med å jobbe hele dagen på et høyt stillas i bygg- og anleggsbransjen, eller med reelt farlige maskiner i tungindustrien. Ei heller bør det jamføres med å møte og håndtere desperate mennesker i jobber som for eksempel politibetjent eller sosialarbeider. Menneskene som har disse jobbene, utsetter seg for ekte risiko. De rike risikerer som oftest kun å bli litt mindre rike enn de allerede er. «Faren» for i det hele tatt å måtte leve noe som ligner på et helt normale liv er så godt som ikke-eksisterende. Det er ikke sånn at en rik aksjemegler på Aker Brygge må flytte til Fetsund og omskolere seg til hjelpepleier dersom en investering går dårlig. Det er faktisk ganske vanskelig å få øye på hva det er de rike egentlig risikerer, annet enn det sosiale fallet det vil innebære å rykke ned noen plasser på Kapitals årslister.
Keynes var en sitatmaskin av de sjeldne. I en radiotale fra 1942 sa han at «alt vi faktisk kan gjøre, har vi råd til». Det er en innsiktsfull uttalelse, som peker mot at det ikke er penger som setter begrensningene for hva som er mulig. Begrensningene ligger isteden i den fysiske verden, teknologien og arbeidskraften vi har til rådighet. Penger er en sosial konstruksjon.
Siden staten utsteder pengene, kan den i prinsippet når som helst bruke penger til å sette folk i arbeid for å gjennomføre samfunnsnyttige prosjekter. Begrensningene ligger ikke i hvor mye penger det koster, men i hvordan vi benytter vår samlede arbeidskraft. Alt vi kan gjøre, har vi råd til.
De rikes kampanjer mot demokratisk vedtatte skatter og deres åpenlyse forsøk på å kjøpe seg valgresultater, truer hele vår samfunnsmodell. En annen måte å tenke om kompromisset på er som en «samfunnskontrakt»: De rike får lov til å være rikere enn alle andre, og de får utøve stor grad av kontroll over samfunnets investeringer og produksjon, mot at de betaler skatt til velferdsstaten og respekterer demokratiet. Men noe av grunnen til at de rike stadig har forsøkt å påvirke den demokratiske politikken er at det egentlig ikke går an å skille økonomien fra resten av samfunnet på en sånn måte. Økonomien er avhengig av politiske bestemmelser og reguleringer på et utall ulike områder, ikke minst når det gjelder kjernespørsmålet om skatt. Derfor greier ikke de rike å holde seg unna demokratiet. Det store oppsvinget i rikes partifinansiering, og NHOs stadig tøffere linje i spørsmål om skatt og velferdsordninger, forteller derfor en tydelig historie: I den grad det finnes en slik kontrakt om at de rike skal respektere demokratiet, er den i ferd med å brytes.
[B]oka til Holte og andre angrep på offentlig sektor har nemlig en felles kjerne i en utbredt overtro om hvordan økonomien fungerer, og hvordan verdier skapes. Det er disse feiloppfatningene vi må komme til livs dersom vi skal kunne bygge en bedre framtid.
Esbati kaller det «en forvridd forestilling om at samfunnets ressurser økes gjennom – hovedsakelig mannlige – gründeres halvt guddommelige skaperkraft, mens den sløses bort av ineffektive – hovedsakelig kvinnelige – ansatte i stat og kommune.»

Antallet milliardærer i Norge vokser for hvert år, og de rike gir enorme pengegaver til partiene på høyresida. I USA …

Prickly, wry, resistant to change yet ruthlessly honest and deeply empathetic, Olive Kitteridge is “a compelling life force” (San Francisco …
Føler meg alltid litt som en voyeur som koser seg med fattigdomsporno når jeg leser denne typen autofiksjon (eller selvbiografier som av en eller annen grunn har kledd seg ut som romaner), men er det én grunn til å lese den, er det for å få et innblikk i hvor lett det er å falle mellom nesten alle sikkerhetsnett hvis en ikke har kapasitet og/eller vilje til å spille på lag med offentlige institusjoner.

Set in Nigeria in the late 1960s, The Road to the Country is the epic story of a shy, bookish …