De rikes kampanjer mot demokratisk vedtatte skatter og deres åpenlyse forsøk på å kjøpe seg valgresultater, truer hele vår samfunnsmodell. En annen måte å tenke om kompromisset på er som en «samfunnskontrakt»: De rike får lov til å være rikere enn alle andre, og de får utøve stor grad av kontroll over samfunnets investeringer og produksjon, mot at de betaler skatt til velferdsstaten og respekterer demokratiet. Men noe av grunnen til at de rike stadig har forsøkt å påvirke den demokratiske politikken er at det egentlig ikke går an å skille økonomien fra resten av samfunnet på en sånn måte. Økonomien er avhengig av politiske bestemmelser og reguleringer på et utall ulike områder, ikke minst når det gjelder kjernespørsmålet om skatt. Derfor greier ikke de rike å holde seg unna demokratiet. Det store oppsvinget i rikes partifinansiering, og NHOs stadig tøffere linje i spørsmål om skatt og velferdsordninger, forteller derfor en tydelig historie: I den grad det finnes en slik kontrakt om at de rike skal respektere demokratiet, er den i ferd med å brytes.