User Profile

Retten til å stemme er til liten nytte for den vanlige borger, dersom han bare blir presentert for alternativer formulert av en snever elite. Dette er like sant i dagens politiske systemer, som antikkens. Smarte ­oligarkier forsto dette, og denne rettigheten var både en del av systemet i den romerske republikk (507–49 fvt.) og i Solons reformer (594–507 fvt.). Her ble selv de fattige gitt en stemme, men de kunne bare velge mellom medlemmer av eliten. I slike oligarkier fungerer folkeforsamlingen som et nyttig redskap til å avgjøre konkurransen mellom medlemmer av eliten, og ikke til å sette folkets ønsker og interesser på den politiske dagsordenen.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

jeg pøser på med smilefjes, og legger meg på gulvet

— Dørene lukkes by Maren Skolem, Kathrine Thorborg Johansen (Narrator)

I Roma ble det på midten av 400-tallet nedsatt en 10-mannskommisjon, med det begrensede mandat å nedskrive gjeldende rett. Etter dette var det overlatt til enkeltpolitikere, gjennom en 400 år lang reformprosess, å håndtere de mange sosiale og økonomiske problemene som tynget vanlige folk. Det lyktes de imidlertid så dårlig med at den «frie» republikken til slutt ble erstattet med et monarki, under stormende jubel fra de fattige.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Den greske adelen kalte seg selv «de edle», «de beste», «de nyttige», i motsetning til alle andre som var «de dårlige», «de verdiløse», og så videre. Mens ikke-adelige, men velstående borgere av ridderklasse ble omtalt i alle fall med en smule respekt, ble betegnelsen for vanlige folk, nemlig demos, ofte skiftet ut med «de fattige», «de skitne» og «kjeltringene».

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Dermed ble Romas subhoplitter, der kalt proletari, (av latin proles, avkom, fordi det eneste de hadde å tilby, var deres og deres barns arbeidskraft), fratatt nærmest all innflytelse i valget av de høyeste embetsmennene.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle