User Profile

Of all the men I ever knew, you’s the man who ought to be hoping the Bible’s all a lie—’cause if that trumpet ever sounds, you going to spend eternity talking.’

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

The Word tell us,’ he said, ‘to let the dead bury the dead. Why you want to go rummaging around back there, digging up things what’s all forgotten now? The Lord, He knows my life—He done forgive me a long time ago.’ ‘Look like,’ she said, ‘you think the Lord’s a man like you; you think you can fool Him like you fool men, and you think He forgets, like men. But God don’t forget nothing, Gabriel—if your name’s down there in the Book, like you say, it’s got all what you done right down there with it. And you going to answer for it, too.’

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

For she never grasped—not at any rate with her mind—what, with such incandescence, he tried to tell her on these Saturday afternoons. She could not find, between herself and the African statuette, or totem pole, on which he gazed with such melancholy wonder, any point of contact. She was only glad that she did not look that way. She preferred to look, in the other museum, at the paintings; but still she did not understand anything he said about them. She did not know why he so adored things that were so long dead; what sustenance they gave him, what secrets he hoped to wrest from them. But she understood, at least, that they did give him a kind of bitter nourishment, and that the secrets they held for him were a matter of his life and death. It frightened her because she felt that he was reaching for the moon and that he would, therefore, be dashed down against the rocks; but she did not say any of this. She only listened, and in her heart she prayed for him.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

There was not, after all, a great difference between the world of the North and that of the South which she had fled; there was only this difference: the North promised more. And this similarity: what it promised it did not give, and what it gave, at length and grudgingly with one hand, it took back with the other.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Richard had not been born in Maryland, but he was working there, the summer that she met him, as a grocery clerk. It was 1919, and she was one year younger than the century. He was twenty-two, which seemed a great age to her in those days. She noticed him at once because he was so sullen and only barely polite. He waited on folks, her aunt said, furiously, as though he hoped the food they bought would poison them.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

The sun did not rise or set but that Gabriel saw his lost, his disinherited son, or heard of him; and he seemed with every passing day to carry more proudly the doom printed on his brow. Gabriel watched him run headlong, like David’s headlong son, towards the disaster that had been waiting for him from the moment he had been conceived. It seemed that he had scarcely begun to walk before he swaggered; he had scarcely begun to talk before he cursed.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

This was the first time they spoke in the yard, a frosty morning. There was nothing in that morning to warn him of what was coming. She offended him because she was so brazen in her sins, that was all; and he prayed for her soul, which would one day find itself naked and speechless before the judgment bar of Christ. Later, she told him that he had pursued her, that his eyes had left her not a moment’s peace. ‘That weren’t no reverend looking at me them mornings in the yard,’ she had said. ‘You looked at me just like a man, like a man what hadn’t never heard of the Holy Ghost.’

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Everyone had always said that John would be a preacher when he grew up, just like his father. It had been said so often that John, without ever thinking about it, had come to believe it himself. Not until the morning of his fourteenth birthday did he really begin to think about it, and by then it was already too late.

— Go Tell It on the Mountain by James Baldwin

Lederismen er antidemokratisk og står i mange tilfeller i veien for effektiv ledelse. Arbeidslivsdemokratiet har, i tillegg til å være effektivt, sine styrker i representasjon og i beskyttelse av rettigheter og kontrollmekanismer mot maktmisbruk. Siden verdens første folkestyre ble kjempet frem i Athen i år 508 fvt., har interessegrupper måtte sloss for å bevare demokratiske prinsipper og institusjoner mot autoritære krefter. Så også i arbeidslivet i 2024.

Det å gjøre én profesjon i samfunnet mye viktigere og mektigere enn andre profesjoner og faggrupper, er det verken empiriske eller normative argumenter for. Enhver sosial eller økonomisk ulikhet i et samfunn kan kun forsvares dersom forskjellen er til fordel for dem som er svakere stilt. Forskjeller mellom ledere og ansatte i makt, ansvar, lønn og muligheter er kun berettiget dersom forskjellene er nødvendige for å motivere ledere til å lede til fordel for alle. Det er ikke tilfelle når lederismen får fritt spillerom, og forskjellene mel-lom lederprofesjonen og andre profesjoner kan ikke rettferdiggjøres.

Lederismen skaper ikke like mye merverdi som lederistene hevder. Den er ikke nødvendigvis effektiv, den fortrenger andre fagprofesjo-ner og fører til umyndiggjøring av ansatte. Potensialet som ligger i at flere av oss i større grad opplever tilhørighet, mening, autonomi og tar ansvar i arbeidslivet, har ikke samfunnet råd til å miste. Vi bør heller ikke gi slipp på arbeidslivsdemokratiske prinsipper som har tjent det norske samfunnet godt.

Det er nok nå. Altfor ofte kompliserer ledelse fra ledere arbeidet for ansatte. Det skyldes ideologien som har fostret et Frankensteins monster av hva som ellers er ordinære - og høyst nødvendige - aktiviteter i virksomheter. Ledelse er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv, for at mennesker som jobber sammen oppnår noe de ellers ikke ville fått til. Det er et instrument for at det leveres resultater. Så enkelt, og så vanskelig.

— Lederisme by Tom Karp

Argumentet som brukes for å forsvare høye norske lederlønninger, er konkurransen om de beste lederne. Poolen av ledertalent er visstnok begrenset, og man er redd for å ansette ledere som ikke leverer. Lønnen er derfor en liten investering for å sikre seg de beste.

Det er et argument som har som premiss at det finnes et fungerende marked for ledertalent. At vi som nasjon skulle lekke ledere til andre land hvis vi ikke betaler dem godt nok. Eller at ledere ikke er motivert for å ta på seg et stort ansvar hvis de ikke betales godt nok. Ingen av scenarioene har stor sannsynlighet. Ifølge den britiske næringslivsjournalisten David Bolchover er forestillingen om topplederes ekstraordinære evner en bløff. En vel så sannsynlig forklaring på høye lederlønninger er at ledelsesindustrien hausser opp lederes viktighet. Det er mange ledere selv som er med på å legge lista for lønnsnivået. De sitter i hverandres kompensasjonsutvalg og styrer, og ser ingen grunn til å nedskrive egen verdi. I tillegg spiller sosial rangering inn. Når en leder i ett selskap har en lønn på et visst nivå, vil andre ledere forvente å få det samme nivået.

— Lederisme by Tom Karp

Ledere legitimerer egen berettigelse, og lønn, ved å skape etterspørsel etter lederdrevne prosesser og systemer. Mange har en egeninteresse i å blåse opp viktigheten av ledelse - ikke bare lederne selv, men også styrer, HR-avdelinger, lederutviklere, ledelseskonsulenter, hodejegere, fagforeninger for ledere, arbeidsgiverforeninger, ledelsesforskere, akademiske institusjoner og deler av media, som alle lever av å hevde at ledere – og ledelse – er viktig. Siden 1980-årene har det vokst frem en global ledelsesindustri, en skjult struktur med mektige aktører, som også har fått fotfeste i Norge. Hovedaktørene er velrenommerte handelshøyskoler og store, internasjonale konsulentselskaper. Disse lever av å utvikle og selge stadig nye ideer, løsninger, metoder og verktøy til ledere. Og med det blåser de opp viktigheten av at ledere gjør nettopp det: leder. I samme åndedrag sprer de ideen om at gode ledere er mangelvare - nærmest supermenn eller i sjeldne tilfeller superkvinner - og at de bør lønnes klekkelig.

— Lederisme by Tom Karp