User Profile

I Tyskland ønsket nazistene å skape sitt eget «tusenårsrike» etter modell av det romerske imperiet, men i utformingen av samfunnet hentet de inspirasjon fra det anti-demokratiske, militaristiske Sparta.

Den konkrete forbindelsen med Sparta var allerede etablert gjennom tyske faghistorikere, først og fremst Helmut Berve, som «beviste» at grekerne, og spesielt de spartanske dorerne var stamfedrene til ­tyskerne. Hitler var spesielt begeistret for spartanernes utsetting av barn som ikke nådde opp til kravet om perfeksjon. Hitlers eugeniske program ­inkluderte drap på barn og voksne med funksjonshemninger eller ­kroniske sykdommer (det såkalte «eutanasi-programmet» utført av tyske leger og sykepleiere), tvangssterilisering av mennesker med genetiske avvik, eller en livsførsel nazistene var redd kunne gå i arv, og massemord på jøder, sigøynere (i dag kalt rom-folk), slavere (først og fremst polakker og ­russere) og alle mennesker med politiske og religiøse oppfatninger som var i strid med den «ariske rasens» interesser. De «slaviske folkene» ble brukt som slavearbeidskraft, og kalt «helot-folk», Hitler-Jugend og motstykket for jenter, Bund Deutscher Mädel, brukte den spartanske agogen som forbilde, og det fantes egne Adolf Hitler-skoler, hvor en stor del av pensum besto av utvalgte kilder til Spartas historie. Utviklingen av blind lydighet og total oppofrelse var målet for undervisningen.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Sørstatene fremholdt at det slaveriet var en forutsetning både for sivilisasjon generelt, og demokrati spesielt. Demokrati forutsatte ulikhet, hierarki og fritid, hevdet slaveeierne i sør, og hyllet Athen som en slags aristokratisk republikk. I nord oppfattet man imidlertid det athenske demokrati som mer egalitært og preget av flittighet og virkelyst. Sør­statene hadde mer til felles med Sparta, hevdet disse. De late spartanerne drev dank og lot en stor slavebefolkning (helotene) forsørge seg.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Akademiet i Athen ble stengt i 532, bokbål av «hedensk» filosofi og syndige tekster, brant over hele imperiet. Statuer og relieffer av det som nå ble kalt «demoner», eller viste for mye nakenhet, ble ødelagt. Statuer som havnet i museer i tidlig moderne og moderne tid ble korrigert av kuratorer som fjernet brystvorter og hugget av kjønnsorganer, eller dekket dem til med fikenblader. Bad og gymnasier ble sett på som arnesteder for syndig kroppsdyrkelse og homofili, og ble først plyndret for kunstobjekter og gikk deretter langsomt ut av drift. Usømmelige teaterstykker, altså mesteparten av antikkens dramatiske verk, forsvant også fra oppsetningene. Forbudet mot gladiatorkamper var neppe noe stort tap, og vognløp i sirkus/ hippodromen fortsatte som før. Men det er ingen tvil om at romernes intellektuelle og kulturelle liv ble fattigere.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Det hadde vært spede kristenforfølgelser tidligere, oftere som en reaksjon på lokale konflikter enn en systematisk politikk fra keisermaktens side. Fra Diokletian ble systematiske kristenforfølgelser en del av regimets ensretting. Kristne ble torturert og drept, deres skrifter brent og kirker ødelagt, om enn ikke i så stort omfang som martyr-legendene ville ha det til. De fleste unnslapp ved å ligge lavt eller avsverge kristendommen midlertidig. Konstantin den store avsluttet denne politikken gjennom sitt edikt om religiøs toleranse i 312 evt., og favorisering av kristendommen. Men da kristendommen ble statsreligion og en del av imperiets styringsapparat, startet ensrettingen på ny.

De gamle templene, gudene og ritualene ble forbudt i løpet av det fjerde århundret. Templer som ble revet, ble brukt til byggemateriale for kirker eller restaurasjon av veier, broer og akvedukter. Lærere i filosofi og ­retorikk, kristne «kjettere», og ikke minst jødene ble utsatt for undertrykkelse. ­Grupper av kristne ekstremister terroriserte polyteistene, og den mest notoriske gruppen, de omtrent 800 parabalani, «de hensynsløse» i Alexandria, drepte en vårdag i 415 den fremste kvinnelige intellektuelle i den gresk-romerske verden, Hypatia. Hun underviste ved universitetet og var anerkjent som matematiker, filosof og astronom. Selv om hun viet sitt liv til åndelige ­sysler og forble jomfru, var hun hverken kristen eller «tiet i forsamlingen».

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

In the Middle East I’d seen North Americans and Europeans arrive and immediately cocoon themselves into gated compounds and gated friendships. So normalized was this walling off that a Westerner could spend decades in a place like Qatar and only briefly contend with the inconvenience of their host nation’s ways of living. (It would come as a genuine surprise to me, years later, when I came to the West and found that this precise thing was a routine accusation lobbed at people from my part of the world. We simply did not do enough to learn the language, the culture. We stubbornly refused to assimilate.)

— One Day, Everyone Will Have Always Been Against This by Omar El Akkad (duplicate)

One of the hallmarks of Western liberalism is an assumption, in hindsight, of virtuous resistance as the only polite expectation of people on the receiving end of colonialism. While the terrible thing is happening—while the land is still being stolen and the natives still being killed—any form of opposition is terroristic and must be crushed for the sake of civilization. But decades, centuries later, when enough of the land has been stolen and enough of the natives killed, it is safe enough to venerate resistance in hindsight.

— One Day, Everyone Will Have Always Been Against This by Omar El Akkad (duplicate)

Graccherne var ikke først ute med å foreslå jordreform. Plebeier­tribunen Gaius Laelius la frem en lignende lov i 138 fvt. Han trakk imidlertid forslaget i møtet med senatets opposisjon, og med dette fikk han tilnavnet Sapiens, «den vise». Tiberius Gracchus var mindre «vis». Da den konservative folke­tribunen Octavius la ned veto, svarte han med å be tribene avsette ham, med den begrunnelse at en tribun som handlet mot folkets interesser, ikke var en legitim tribun. Octavius trakk vetoet i siste liten, og loven ble vedtatt. Å true med å avsette en tribun på denne måten var hittil uhørt, men ble gjentatt senere som et republikansk prinsipp.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle

Den romerske historikeren Sallust mente at de indre problemene startet med den 3. puniske krig mot Kartago. Ødeleggelsen av Kartago i år 146 fvt. markerte ifølge ham, inngangen til en forfallsperiode i den romerske republikkens politiske historie. Frykten for Kartago hadde, ifølge Sallust skapt et samhold mellom de styrende og styrte som nå måtte vike for grådighet og splittelse.

— Antikkens bystater by Ingvar Brandvik Mæhle